Fire Emblem: Radiant Dawn

Det er noe med rundebaserte strategi-spill som appellerer til meg. Kanskje er det det at jeg i min avanserte alder krever litt ro og mak når jeg spiller spill, muligheten til å samle tankene og planlegge fremover, og at jeg fryder meg når jeg høster resultatet av et nøye planlagt angrep?

Kanskje. Uansett er Fire Emblem: Radiant Dawn et deilig strategispill på mange måter. Serien begynte i sin tid på Nintendos gamle 8-bit maskin, og har siden utviklet seg til å bli en ganske så avansert mutasjon av sjakk, med relativt nye versjoner både på Game-cube og Game Boy Advance.

I Fire Emblem: Radiant Dawn styrer du en gruppe soldater i et kongerike som er okkupert av et annet imperium. Historien starter med at vi blir introdusert for en jente med magiske krefter som må beskyttes mot imperiets styrker, deretter går det slag i slag (bokstavelig talt) og vi blir stadig introdusert for flere hovedpersoner og fortellinger.

Legg fra deg boka og slåss, nerd!
Felles for alle disse historiene og personene er at de ikke helt klarer å bringe frem den store entusiasmen og engasjementet i meg. Det hele fortoner seg som en ganske standard fantasysuppe, og historien er langt fra spillets sterke side. Men det er en interessant fortellerteknikk å fokusere på flere hovedpersoner og historier, det er bare synd at fortellingene ikke har mer substans.

Men mens historien ikke makter å engasjere noe særlig, er kampsystemet derimot mer imponerende. Fire Emblem har gjennom en årrekke tilnærmet perfeksjonert rundebasert strategi. Her må man beregne avstander til fiender, bruke støttestyrker og magi riktig, og disponere hver eneste soldat optimalt. Spillet er rundebasert, som betyr at man gjør sine trekk ferdig, så beveger datamaskinen alle fiendene, og slik går det da på omgang. Hver eneste figur du disponerer har ferdigheter som viser hvor langt han kan gå, hvordan han skal angripe, hvilken magi han behersker, og det gjelder selvsagt å samarbeide som et lag.

Fire Emblem kommer neppe til å vinne noen priser for grafikk.
Mye av strategien ligger i å utnytte spillets egen logikk. For eksempel bør man skade en fiende med avstandsvåpen før man går inntil fienden og angriper med sverd, ettersom fienden kan slå tilbake når du slår han med sverd, men ikke mot bueskyteren. Slike småting kan ta litt tid å lære seg, med mindre man allerede er garvet i sjangeren.

Utover i spillet går vanskelighets-graden såpass mye opp at mange brett blir en solid utfordring for de små grå. Dette gjør at man må bryne hjernen, og et feil trekk kan ofte føre til at hele slaget må kjempes på nytt, noe som er mildt irriterende.

Men ikke mer enn at man faktisk får lyst til å prøve igjen.

"Og der finner du togstasjonen."
Hver eneste gang man utfører et angrep, får man et nærbilde av de to som slåss, som hopper på hverandre etter tur for å slå. Det er forsåvidt ganske engasjerende å få se figurene sine slåss i praksis, men med så utrolig mange slag som skal utkjempes, blir det til at man veldig fort går lei av disse snuttene. Heldigvis kan man slå de av, og da flyter kampene straks mye bedre.

Fire Emblem: Radiant Dawn kommer ikke til å vinne noen priser for grafikk og lyd, det ser ut som et middels Gamecube-spill, men de animeinspirerte filmsekvensene er veldig vakre. Lyden er også en grøt av midimusikk og uinspirerte lydeffekter.

Man blir kjent med mange figurer i Fire Emblem.
Til syvende og sist er dette et spill for de som elsker strategispill. Det har ingen god grafikk, lyd eller historie å lokke med, men et solid kampsystem som gjør at jeg blir sittende oppe noen timer ekstra fordi jeg bare må ta en kamp til, en fiende til, et område til...