Dragon Quest: The Chapters of the Chosen

For oss som anmelder spill er dette et problem av og til: En utgiver gir ut et spill de ikke har noe tro på salgsmessig og orker ikke sende eksemplarer til oss i pressen fordi de regner ikke med at det ikke vil gjøre noe fra eller til. Dermed hender det rett som det er at spill går oss hus forbi. Men januar er dødtid i spillbransjen, og da har jeg for vane å kjøpe meg enkelte spill fra i fjor som jeg er nysgjerrig på og som jeg aldri fikk spilt. Ett av disse er Dragon Quest: The Chapters of the Chosen.

For de som ikke vet så er Dragon Quest-serien den mest populære rollespillserien i Japan. Her i vesten handler alt om Final Fantasy-spillene, mens Dragon Quest er så og si ukjent. Men i hjemlandet er Dragon Quest hakket mer populært enn den endeløse fantasien.

Det er mange årsaker til dette, Dragon Quest-spillene har alltid føltes litt mer jordnære og personlige enn de ofte over-episke Final Fantasy-spillene. Heltene i Dragon Quest er ikke perfekte fotomodeller gjenskapt i usannsynlig vakre datagenererte filmer, de er gamlinger med blå bart eller en tykk handelsmann. Det som har gjort Dragon Quest til en fantastisk rollespillserie er først og fremst en utrolig god forståelse av hva et godt rollespill bør inneholde, og det er noe gutta i Enix alltid har forstått litt bedre enn Square-gutta. Dragon Quest-spillene har en mer personlig sjarm enn Final Fantasy-spillene. De er hakket bedre balansert og de føles ofte mer tilfredsstillende.

Dragon Quest: The Chapters of the Chosen er en nyutgivelse av Dragon Quest IV, som opprinnelig ble lansert på Nintendos gamle 8-bit-system. Men spillet har blitt pusset opp med mye omtanke og kjærlighet.

I motsetning til de fleste rollespill har Enix valgt å dele spillet opp i kapitler. Hvert kapittel har en egen helt og en egen historie, og tilsynelatende ingen sammenheng med de andre kapitlene i spillet. Jeg sier tilsynelatende, for når man har fullført en håndfull kapitler begynner plutselig trådene å nøstes opp og alle heltene blir ført sammen mot en stor finale.

Denne måten å fortelle en historie på har både ulemper og fordeler. Det føles friskt å starte på en ny historie med nye figurer, men også litt uvant å gi fra seg kontrollen over en figur man har brukt et par timer på å gjøre til en sterk slåsskjempe bare for å begynne med en ny utrent pingle igjen.

Allikevel taler kapittelinndeling til spillets fordel. Jeg ble i hvert fall grepet av de ulike historiene, og oppbyggingen mot spillets store avsluttende kapitler fungerer perfekt.

Rollespillmessig er dette ganske likt Final Fantasy og andre japanske rollespill. Man rusler rundt med en eller flere figurer som kjemper mot tilfeldige monstre og utfører oppdrag. Spillverdenen er en temmelig standard og klisjeaktig fantasyverden, men den bringes til live med fabelaktig dialog og kreative oversettelser. Her har Square Enix virkelig gjort en god jobb, språket er både levende og sjarmerende, og jeg får et større inntrykk av en levende verden enn i mange andre mer avanserte rollespill.

Også musikken hjelper til, klassiske Dragon Quest-symfonier som aldri blir for pompøse eller anonyme.

Selv om Dragon Quest IV er et gammelt rollespill har det holdt seg usannsynlig godt. Grafikkmotoren, som er omtrent den samme som ble brukt i spill nummer 7 i serien på Playstation, er fargerik og levende, selv om de ulike figurene og personene ser litt simple ut. Grafikken utstråler samme sjarm som resten av spillet.

Sjarm er nemlig nøkkelordet her. Dragon Quest: The Chapters of the Chosen har minneverdige figurer og er sjarmerende underholdning fra start til slutt. Mange rollespill sliter med å holde interessen oppe gjennom time etter time med episk monsterslakt, men ved å holde historiene nede på jorda samt dytte inn litt humor og uhøytidelighet i moroa, klarer Dragon Quest å holde meg våken time etter time på sofaen om kvelden.

Dragon Quest: The Chapters of the Chosen er et rollespill som burde spilles av alle som liker japanske rollespill. Minneverdig og koselig, med en bra vanskelighetsgrad.