Sonic & the Black Knight

Sonic. Hei igjen. Takk for sist. Det var lenge siden. Nei, vent...

Rett før jul anmeldte jeg Sonic Unleashed - et spill som var både fantastisk bra og fantastisk dårlig samtidig, så karakteren havnet midt på treet.

I dette nye spillet befinner vi oss i riktig gamle dager, nærmere bestemt i riddertiden. Trollkvinnen Merlina er jaget av en mørk ridder, og i et siste desperat forsøk på å komme seg unna, mumler hun en hellig besvergelse, og Sonic faller ned fra himmelen.

Her begynner en liten katastrofe av et spill. Satt i Kong Arthurs verden skal det blå pinnsvinet løpe seg gjennom en rekke uinspirerte baner mens han svinger med et snakkende sverd. Det hele er så komplett malplassert og feil at jeg nesten blir provosert.

Det meste er omtrent som man forventer. Sonic løper fort, samler ringer og dreper slemme monstre. Men det blir veldig kjedelig veldig fort. Jeg vil at Sonic skal gjøre tøffe angrep og jeg vil lage større comboer med kun små, presise vift med Wii-kontrollen. Aller helst med knappetrykk. Ingen vift. Som det er nå, blir jeg sittende å veive meningsløst ut i luften, mens jeg setter meg lenger og lenger ut i sofaen i håp om at det blir bedre bare jeg kommer litt nærmere TVen. Det blir det ikke. Jeg sitter der og veiver. Og ting skjer på skjermen. Og jeg klarer brettene. Men det er så uendelig lite tilfredsstillende, for jeg har ingen følelse av at jeg faktisk var god. Jeg bare veivet. Resten gikk av seg selv.

Og dette er Sonics store problem her. Spillet spiller nesten seg selv. Jeg trenger ikke gjøre stort. I alle fall ikke noe som jeg føler er særlig smart, eller noe som krever rask reaksjon. Jeg må bare hoppe litt innimellom og prøve å styre mot ringene. Og det er ikke noe gøy.

Bosskampene kan knapt kalles bosskamper i Sonic and the Black Knight. Det ser mer ut som jeg skal dirigere trafikken her i redaksjonens spillrom. Jeg veiver umotivert til alle kanter, og klarer det såklart perfekt, uansett hva jeg gjør. Enten det er onde riddere eller store drager, så trenger jeg aldri ofre gameplayet en tanke. Jeg trenger ikke analysere, og knekke koden. Jeg må bare vifte. Vifte bort kjente Sonic-karakterer som Knuckles og Shadow, som gjør fjollete og lite troverdige opptredener i roller som ikke kler dem særlig godt.

I Sonic and the Black Knight kan opp til fire spillere spille sammen. Jeg inviterte Jon Cato bort i sofaen for å prøve ut litt lynkjapp sverd-action, men det falt ikke helt i smak. De ulike fler-spillermodusene er stort sett identiske, og går alle ut på å rusle rundt i et lite rom og banke opp flere fiender enn motstanderen, eller rett og slett banke motspillerne. Kontrollen er så på trynet at Jon Cato etter ti minutter kastet Wiimoten i veggen mens en strøm av nordnorsk bannskap fulgte ham ut av spillrommet...

Det beste jeg kan si om Sonic and the Black Knight er at jeg liker designet. En talentfull art director har blandet ulike visuelle stiler, og klarer å fortelle historien på en vellykket måte, selv om historien som sådan er heeelt på viddene. Grafikken er enkel, men helt godkjent.

Det har blitt en klisjé å si at Sega misbruker Sonic. Men de gjør det. Verre enn noensinne. Sonic Unleashed var i det minste middelmådig. Sonic and the Black Knight er ikke det engang. Det er ikke noe å hente for gamle Sonic-fans. Barn i fem-seks-sju-årsalderen synes kanskje dette er kult, men det er kun fordi de ikke har noe øye for kvalitet ennå. Dessuten har spillet fått en 12+ aldersmarkering, så jeg kan ikke fatte hvem dette er ment for. Sonic and the Black Knight er et spill langt under par på alle tenkelige måter.