Wanted: Weapons of Fate

Ville du drept ett menneske om det kunne reddet tusen? Et moralsk ubehagelig spørsmål som du ikke trenger å ta stilling til. Brorskapet har gjort det for deg. Og de velger å drepe.

Wesley Gibson var en gang en vanlig ung mann. I Wanted-filmen som kom ut i fjor ble han innlemmet i dette hemmelige brorskapet av mordere, og oppdaget sine ekstraordinære evner som bøddel. Han kan skru en kule som Beckham kan skru en fotball. Og dette blir det god actionunderholdning av.

Med enkle knappetrykk løper, kaster, ruller og slenger Wesley seg fra dekning til dekning, mens du kan skyte ned fiender en etter en. Du sender avgårde en blysverm i en perfekt skru, og følger kulenes bane rundt hjørnet og ser nøyaktig hvordan de penetrerer kraniet til en samlebåndsfiende i deilig slow motion. Det er ekstremt belønnende etter en lang skuddveksling med kanskje syv-åtte fiender, å sette siste kule i sistemann i saktefilm - og ta en liten dans i sofaen før ferden går videre.

Den cover-baserte actionen brytes av og til opp med litt skyting med større, monterte maskingevær, litt avstandskos med en snikskyterrifle, og noen salige slow motion-sekvenser hvor du skyter ned innkommende kuler før du setter et par gram varmt bly i panna på avsenderen. Det er enkelt men effektivt, og gir spillet passelig variasjon gjennom de fire-fem timene du bruker på hele sulamitten.

Wanted har en enkel utfordringskurve: fiendene tåler mer og mer utover i spillet. Og det er et billig triks man tyr til når man ikke klarer/rekker å lage utfordringer i banedesign eller med kunstig intelligens. Der SWAT-styrkene i starten av spillet kun tåler ett hodeskudd, kan munkene i slutten lett overleve fem-seks velplasserte kuler. Uten problemer. Men om de er SWAT-soldater eller munker - alle har noen får handlingsmønster å benytte seg av. Noen gjemmer seg bak dekning, noen løper litt rundt omkring, og noen stormer deg. Og det er lett å skille de ulike taktikkene fra hverandre, og avsløre mekanikken som faktisk ligger bak det hele. Og det er litt av problemet her. Det føles aldri organisk og ekte, som nyere actionspill som Killzone 2 og Gears of War 2 gjør. I Wanted hopper fiendene opp og ned fra dekningen sin, som om de var blinker i skyteboden på et tivoli. Til og med bossene er enkle og burde ikke by på noen større utfordring. Og når siste boss gjentar sine forutsigbare handlinger helt til han er død, så ender det hele i et aldri så lite antiklimaks.

Wanted er ekstremt lineært. Det er går stramt fremover, det er hjernedødt, og det byr aldri på de helt store utfordringene. Men jeg koser meg. Jeg har filmen friskt i minne, og nikker anerkjennende til den grafiske volden, den opprørske holdninga og den velfungerende humoren. Men det er lett å gjennomskue at Grin har laget dette på bare noen få måneder. Det grunnleggende gameplaysystemet er veldig enkelt, og Wanted spiller på samme hest hele tiden; sikte, skyte, sikte, skyte, komme seg i cover, skru en kule rundt et hjørne, litt slow-motion-action, og gjenta. Og sånn går det. I fem timer. Så er det over. Ingen flerspillerdel, ingen grunn til å spille det på nytt. Men jeg moret meg, jeg, de timene jeg satt med kontrollen i hånda. Det er passelig utfordrende, det er fantasifull og kul action, det er drivende og det utvikler seg nok til at det er interessant de timene det varer.

Wanted er som en blanding av Straglehold-spillet, Matrix-filmen og Da Vinci-koden-boka. Det er overhodet ikke noe must i spillsamlinga, men det er et morsomt actionspill som er verdt å kjøpe om du liker filmen eller tegneserien.