Rhythm Paradise

I starten henger du ikke helt med, du bommer og får ikke helt til. "Jeg treffer jo", tenker du, men du er ikke presis nok. Så går det et lys opp for deg: Musikken er viktigere enn det visuelle. Det er rytmen som forteller deg når det er riktig å trykke eller flikke på den trykksensitive skjermen, har du rytmen i kroppen blir det som om du danser med din Nintendo DS.

Dermed ender du opp som en tulling på sofaen, hodet vugger i takt med musikken, gjerne hele overkroppen, føttene tramper takten, og øynene er fokusert på skjermen. Rhythm Paradise forlanger din fulle oppmerksomhet gjennom alle sine småspill.

For i bunn og grunn er ikke dette mer enn en samling småspill som alle handler om å holde takten og følge instruksene på skjermen. Absurde småspill. Synge i et kor, eller danse med noen aper. Ta bilder av racerbiler og spill gitar i et spøkelsesband. Det er korte enkle småspill som krever stor oppmerksomhet. De fleste har nemlig bare to spillemåter, du trykker på skjermen for å få noe til å skje, eller du flikker stylusen raskt langs skjermen for å få noe annet til å skje.

I DJ-spillet, for eksempel. Partneren din roper stopp i takt med musikken, og på neste takt trykker du stylusen inntil skjermen og holder. Et lydspor forsvinner fra musikken, men du holder takten med hodet og kroppen, venter, venter, til partneren sier "SCRATCH", og du flipper stylusen oppover i perfekt takt med musikken, og et nytt spor kommer inn. Og du gliser.

For Rhythm Paradise er et spill som gjør deg glad. Når alt klaffer får du litt av den gode Guitar Hero-følelsen, den følelsen av å være med på å skape vakker musikk. Når rytmene sitter og du treffer perfekt er du nemlig en del av spillet og med på et slags kunstnerisk uttrykk. Pretensiøst uttrykk, jeg vet, men det banale gameplayet blandet med musikken gjør Rhythm Paradise til et skrekkelig godt eksempel på hva spill kan handle om: å skape noe vakkert ved å følge enkle spilleregler.

Det er en hel haug minispill å mestre i spillet, enkelte er relativt vanskelig også. I tillegg har spillet en bunke påfyll i form av lekespill eller varianter av de andre spillene. Det eneste jeg egentlig savner i spillet er litt mer variasjon, etterhvert blir nemlig de ulike minispillene, til tross for stor variasjon i presentasjon, musikk og galskap, ganske like i spillestil.

Men det er egentlig bare å regne som et lite skår i den store gleden som Rhythm Paradise gir deg. Dette er prozac i spillform, et perfekt spill for varme vår- og sommernetter, og nok et eksempel på hvordan det enkle ofte er det beste.