Pokémon Platinum

Jeg har spilt flere av Pokémon-spillene, og jeg har kost meg. Masse. Sønnen min (Thomas Bannister) er såpass gammel nå at hans Pokémon-interesse har blomstret, og det siste året har han brukt mye tid i Diamond. Han har forlengst gått forbi meg i kunnskaper om spillserien, og da Platinum dukket opp i postkassen vår var det bare naturlig å spille det sammen med han.

Pokémon Platinum er den naturlige forlengelsen (eller melkingen) av de to foregående Pokémon-spillene, en trend Nintendo startet med Pokémon Yellow i 2000. Konseptet er enkelt, Nintendo gir ut en helt ny utgave av Pokémon med jevne mellomrom i to ulike spill. Så venter de en stund og gir ut en slags remix av disse to spillene i ett spill, oppusset og med litt nytt innhold. Pokémon Platinum er dermed en remixversjon av Pokémon Pearl og Diamond.

Og det er så og si identisk med de to originalspillene.

På overflaten er det nemlig veldig lite nytt her. Du er fortsatt en trener som får deg en Pokémon og skal reise rundt i en svær verden der du fanger ville Pokémon, trener dem opp, og bekjemper Gym-ledere som gir deg medaljer. Verdenen er identisk til Diamond og Pearl, utfordringene, Pokémonene og historien likeså. Mot slutten av spillet dukker det opp et nytt område, morsomt laget, men det er egentlig alt som er lagt til i spillets hoveddel.

Joda, et par andre ting har også blitt pusset på: flerspillerdelen har blitt forbedret, man kan laste opp kampvideoer, og noen enkle minispill har blitt lagt til. Men det er ingen grensesprengende nyheter her som gjør at du som har mestret Diamond eller Pearl bør føle deg forpliktet til å starte på nytt i et spill som er 98% identisk til det du allerede har rundet.

På den annen side er spillet like uforskammet fengende som forgjengerne. Nintendo har klart det kunststykket å holde serien fersk, selv om gameplayet og grunnprinsippet knapt har utviklet seg på ti år. Sønnen min sluker spillet like glupsk som Diamond, og mener helt klart dette er det beste Pokémon-spillet han har spilt. "10/10" sier han, uten å blunke.

Men da kommer gretne far på banen. "Det ser jo helt likt ut som Diamond?" sier jeg. "Joda, det er helt likt", svarer Thomas. "Synes du ikke Nintendo kunne laget det litt nyere, kanskje flere nye områder og noen nye Pokémon?" foreslår jeg. "Ja," svarer Thomas, "det kunne de jo".

Som erfaren spillanmelder er det min jobb å rope at keiseren ikke har klær på når han sprader naken nedover Karl Johans-gate. Og i mine øyne er ikke dette et fullverdig nytt spill. Det er såvidt nok nyheter i Platinum til å kalle det en patch til Diamond og Pearl, og å selge dette som et nytt fullprisspill er nesten en hån mot fansen.

Men så ser jeg bort på sønnen min i sofaen som nynner til spillmusikken idet han vandrer rundt i spillet på jakt etter en Pokémon han har fanget minst fire ganger før i andre Pokémon-spill. Han koser seg, elsker det, og hvem er egentlig jeg som prøver å være en surpomp og ødelegge moroa hans?

Sannheten er at Pokémon Platinum er en ny brukerdose for alle Pokémon-fans. Det er få nyheter her, men opplevelsen er bittelitt hvassere og litt mer fornøyelig enn den var i Diamond og Pearl. Og sjansen er stor for at det holder i massevis for deg hvis du er Pokémon-fan. Og skal du av en eller annen grunn ikke ha spilt Pokémon før kan du utmerket godt begynne her. Platinum er et fornøyelig eventyrspill fra start til slutt, med en flott blanding av utforsking og strategi.