Star Wars: The Force Unleashed II

Igjen får vi stifte bekjentskap med Starkiller, Darth Vaders hemmelige lærling. Etter forrige spills begivenheter blir Starkiller holdt i isolat på kloningsplaneten Kamino. Med Starkiller som forsøkskanin har Darth Vader som mål å gjøre det ingen har klart før (men som har blitt gjort senere i Star Wars-universets kronologi): Å klone en jedi, for dermed å skape en hær av lydige jedikrigere. Starkillers kloner sliter derimot mentalt med bruddstykker av minner om begivenhetene fra forrige spill. Dette resulterer i at Starkiller rømmer fra Darth Vader og Kamino for å lete etter de to personene han husker fra sitt ''forrige liv'': Jedimester Rahm Kota og Starkillers store kjærlighet Juno Eclipse.

The Force Unleashed fortalte en tålelig spennende historie fra en mørk periode i galaksen. Oppfølgeren makter aldri å komme i nærheten av engasjement. Til enhver tid føles historien påtatt og målløs, og føles like mye uten sjel som en feilslått klone. Starkiller selv virrer rundt uten særlig mål og mening, bortsett fra å ødelegge alt av Imperiet som kommer i hans vei. Det kunne vært moro nok det, og i tråd med forgjengerens policy om å gå bananas med Kraften. Men takket være manglende variasjon og få bosskamper, forsvinner spenningen to timer uti det seks timer lange spillet, og Starkillers krefter får aldri vist frem sitt store potensial.

Star Wars-entusiastene vil kanskje fryde seg over at serieveteraner som Boba Fett og Yoda gjør korte opptredener i spillet, men helt ærlig føles scenene deres påtatte, unødvendige og mest som et salgstriks fra LucasArts sin side. Å kunne åpne alternative kostymer og spille med Boba Fett-drakten på seg er derimot moro, men også dette er en kortvarig glede.

Rent utseendemessig har det ikke skjedd mye siden sist gang. Videosekvensene er vakre å se på, men er dessverre altfor få. Selve spillets grafikk er derimot noe variabel i kvalitet. Mens spillet i det ene øyeblikk kan se bra ut, kan det i neste øyeblikk preges av stive karakteranimasjoner og noe platt grafikk, uten å noen gang være direkte dårlig. Designmessig er spillet så katastrofalt rett frem at den nye hint-funksjonen må være spillets mest unødvendige nyhet, og det lille utforskingsaspektet man hadde i forrige spill er fullstendig borte.

Man kan fort få inntrykk av at spillet er blottet for nyheter. Heldigvis er det ikke slik. Starkiller benytter seg denne gangen av to lyssabler, hvilket (om ikke annet) ser umåtelig tøft ut. Pausemenyene ser bedre ut. I tillegg introduserer spiller sekvenser hvor man skal falle tusenvis av meter for å nå frem til et mål. Lekkert å se på, men dessverre bare tre av dem tilsammen i hele spillet. Beklagelig er også fåtallet av nye kampteknikker, noe man skulle tro det ville florere av i et spill hvor man går fra å bruke en lyssabel til to.

Som et plaster på såret til Star Wars-fansen for den ellers mangelfulle spillopplevelsen serverer The Force Unleased II bedre musikk enn forgjengeren. Utvalget av klassiske Star Wars-låter er gjort med omhu, og spillets originale stykker veves godt inn i Star Wars-broderiet. Stemmeskuespillet holder derimot langt ifra tilsvarende kvalitet. Starkiller er kontinuerlig uengasjert eller sint, og de irriterende intercom-beskjedene fra Rahm Kota kvalifiserer til årets dårligste stemmeskuespill i et spill.

The Force Unleashed II kunne ha rettet opp i forgjengerens feil og mangler og blitt en enda mer underholdende affære. Istedenfor bringer den med seg gamle overtredelser og legger til nye misgjerninger. Spillet sliter med samme identitetskrise som hovedpersonen, og undertegnede sitter med et håp om at serien kan pakke seg vekk til en galakse langt, langt borte.