Professor Layton and the Lost Future

Professor Hershel Layton er min favorittperson i hele verden. Han er stilig, sofistikert og han bruker flosshatt. Som om ikke det var nok er han også verdens mest ypperlige gåteløser og en ganske habil detektiv. Sherlock Holms ligger også høyt oppe på listen min, men Professor Layton vinner på sjarm. Derfor var det med kribling i magen og håpefulle øyne jeg satt meg ned med Professor Layton and the Lost Future.

Etter å ha gjennomført det første Professor Layton-spillet visste jeg dypt ned i hjerteroten at jeg hadde funnet meg en ny favorittsjanger innen spill: gåte-eventyrspillet. Som enhver fan lengtet jeg etter en oppfølger, og Level 5, utviklerstudioet bak Layton, leverte. Det gikk derimot ikke lenge før ytterlige to nye spill i serien ble annonsert, og her begynte alarmer å gå av. Som enhver fornuftig person blir jeg nervøs når utviklere planlegger spill nummer fire før to og tre er ute av døren - men dette er riktignok en overdrivelse med tanke på at Level 5 allerede hadde lansert spill nummer to og tre i Japan, og jobbet med å tilpasse disse til vesten når fjerdespillet ble annonsert. Uansett, mange serier begynner å miste gløden sin når de nærmer seg fire titler. Heldigvis ser ikke dette ut til å gjelde Professor Layton.

Professor Layton-spillene handler om en engelsk gentleman-professor som er et geni når det gjelder å løse gåter. Han blir derfor ofte kalt inn for å løse vanskelige saker, og har en tendens til å ramle inn i mystiske situasjoner. Selve spillet går ut på å finne ledetråder, snakke med folk man møter på, for deretter å løse gåter. Samtlige personer i spillet vil gi deg gåter for å teste om de kan stole på deg, eller for å forvirre deg. Det er rett og slett et eget lite univers hvor alle er helt bananas etter gåter.

Det høres kanskje ut som en klisje, men Professor Layton and the Lost Future er det beste Layton-spillet hittil. Level 5 har perfeksjonert tempoet mellom dialog, animert mellomsekvens og gåter. Spillet flyter så naturlig og knirkefritt at jeg mister helt grepet på tiden og kan spille i flere timer. De forskjellige byggeklossene i spillet blir også brukt mye mer om hverandre enn tidligere. Under en sekvens ser vi et animert klipp av Layton og gjengen som blir angrepet av mafia i et kasino, så plutselig må man løse en enkel gåte før klippet fortsetter. Det føles mye mer naturlig enn tidligere og jeg gir Level 5 stjerne i boka for å bruke kjennemerkene til serien på nye og bedre måter.

Historien er vanvittig engasjerende, og du blir kontinuerlig servert nye ledetråder i et mysterium som kun Professor Layton kan finne løsningen på. Det jeg følte trakk ned opplevelsen i det originale Layton-spillet var to ting: Først, så var det altfor få animerte mellomsekvenser. De som var der så helt fantastiske ut, men de var raskt over, og jeg følte de kunne blitt brukt oftere for å dra inn spilleren. For det andre så følte jeg at mysteriet var for komplisert og statisk. Der var kjempemange tråder i historien, og disse ble alle knyttet sammen først i den siste halvtimen av spilletiden. I Professor Layton and the Lost Future er handlingen mye bedre strukturert, og et nytt ledd av mysteriet dukker opp akkurat idet du finner svar på et annet. Der er også mange flere mellomsekvenser som skaper en skikkelig deilig stemning i spillet. Level 5 er utrolig flinke til å tegne en blanding mellom burlesk fransk og japansk tegneseriestil, og det er en fornøyelse å lene seg tilbake å se de to skjermene til Nintendo DS vise seg fra sin beste side. Det finnes til og med en del action-scener, seriens bedagelige tempo til tross. Lydsporet er selvsagt like deilig for ørene som tidligere, og stemmeskuespillet er perfekt. Jeg kan høre på temamusikken til Professor Layton i timevis uten å bli lei.

Historien springer ut fra et forsøk på å skape en tidsmaskin - et veldig dårlig forsøk - og den engelske statsministeren forsvinner sporløst. En uke senere tar situasjonen en helt ny vending idet Layton mottar et brev fra sin følgesvenn Luke Triton, datert 10 år i frem i tid. Resten av historien omhandler konsepter som tidsreise og alternative tidslinjer, og er like smart som den er spennende.

Til tross for å levere det fansen forventer, samt fortsette å tilby ypperlig gåte-moro på DS, er det lite nytt å spore i Professor Layton and the Lost Future. Det følger samme modell som de tidligere spillene, og en del av gåtene er også svært like. Det må jo sies at Level 5 ikke kan klandres for å følge en metode som har bevist seg å fungere gang på gang, men det er likevel litt skuffende at de ikke har prøvd å innovere mer. Det eneste nye er minispill man kan leke seg med ved siden av gåteløsning og historien. De heter "Lekebil", "Papegøye" og "Bildebok". I kronologisk rekkefølge går de ut på å styre en bil gjennom en løype for å samle opp gjenstander, hjelpe en papegøye å fly gjennom en bane full av hinder og fylle inn bilder i en bildebok slik at historien gir mening. Ved å gjennomføre disse minispillene låser man opp nye, vanskeligere gåter.

Fordi alle spillene er såpass like, og omhandler separate historier uten for mange paralleller, kan du stort sett plukke opp et hvilket som helst Layton-spill og kose deg like mye. Professor Layton and the Lost Future er et spill for reflekterte spillere som liker å sitte i godstolen med en kopp te, løse gåter og kose seg med en underholdende historie. Eller i dette tilfellet: to.