Extreme Road Trip 2

Jeg er andpusten. Svetten triller. Tærne er såre og hælene verker.
Jeg hviler hendene mot kneskålene og puster tungt ut. Jeg legger iPaden min pladask på stuebordet, sender den et sløvt blikk og tar korteste vei til sofaen.

Jeg er utmattet av å spille endless runner spill. Utslitt av å sanke poeng og utkjørt av å jage rekorder. Subway Surfers. Temple Run. Punch Quest. iOS og Android er blitt arenaer for talløse, evigvarende joggeturer. Det er dog ikke vanskelig å forstå hvorfor disse spillene er så populære. De er vanedannende, tilgjengelige og utfordrende, men hadde det ikke vært forfriskende å spille et spill med de samme kvalitetene uten å måtte knyte joggeskoene?

Møt Extreme Road Trip 2. Et spill der du kan glemme gnagsår, fylle bensin og sette deg inn i et valgfritt kjøretøy. Konseptet bør ikke være helt ukjent. Du skal samle mynter, låse opp oppgraderinger, aktivere spesialevner og overleve så lenge du klarer. Forskjellen er at du nå skal gjøre alt dette i en bil.

Nettopp av denne grunn dreier ikke Extreme Road Trip 2 seg like mye om kvikke reflekser. En sportsbil på et drøyt tonn fyker kanskje av gårde i hastigheter vi mennesker ikke kan matche, men i motsetning til oss kan den ikke kvikt bykse frem og tilbake mellom alle små hindringer den møter på. I stedet må man planlegge og tilrettelegge hoppene sine etterhvert som man bykser avgårde i metalldoningen sin. Tenk Tiny Wings med færre fugler og mer eksos.

Man trykker på skjermen for å tilte bilen mot venstre eller høyre. Treffer alle hjulene bakken samtidig setter man et perfekt nedslag og man blir belønnet med ekstra boost. I motsetning til det første Extreme Road Trip-spillet, der det var fort gjort at en tom turbotank satt en stopper for kjøreturen, opplevde jeg oftere å ende mine dager i Extreme Road Trip 2 ved å kræsje. Enten fordi jeg kjørte i raskeste laget, eller fordi jeg over- eller underroterte. Utfører man noen triks i ny og ne, samt setter noen telemarknedslag, holder besintanken seg full. Stort sett.

Foruten noen små riper i lakken, som en noe uforutsigbar nedslagsmekanisme, sliter spillet som så mange andre småspill med at man tross alt gjør de samme tingene om og om igjen. Det er ikke alltid like moro i det lange løp og ikke mange av spillsesjonene mine strakk seg lengre enn en halvtime. Stort sett ble spilløktene delt opp i fem minutter her og der. Dette er et spill som er lett å plukke opp, og selv om det kan være vanskelig å legge fra seg er det ikke alltid like gøy i lengden. Det er forskjell på å føle at man må spille en runde til og at man faktisk har lyst til å gjøre det.

I det store og hele setter ikke dette noen stopper for moroa i Extreme Road Trip 2. Det er utfordrende, gøy og selvsagt vannvittig avhengighetsskapende. Det er en liten vri på en kjent formel, og oppskriften fungerer like godt som alltid. Med biler å låse opp, oppgraderinger å kjøpe, oppdrag å utføre og venner å konkurrere med får du en god dose underholdning til en svært rimelig pris. Faktisk får du et nærmest komplett spill uten å måtte betale så mye som en krone. Da er det klart et er fristende å spille bare én runde til. Og en til. I evigheten.