Før jeg fyrte opp den første utvidelsen til det fantastiske Bioshock Infinite tenkte jeg tilbake på den første gjennomspillingen. Det var særlig to områder som stakk seg ut blant minnene. Den spennende om enn noe innviklede historien om Elizabeth og de enestående, slående vakre omgivelsene jeg besøkte på reisen gjennom Columbia. Jeg husket at actionbiten også satt som et skudd, men disse minnene var delvis overskygget av Elizabteh og hennes svevende hjemsted. Jeg tenkte derfor at en tradisjonelt horde-modus kunne bli litt tamt i forhold, selv om den var satt høyt i skyene. Akk så feil det går an å ta.
Etter ett minutt husket jeg nemlig hvor fantastisk bra actionbiten i Bioshock Infinite faktisk er. Historien og omgivelsene gjorde Infinite interessant, men det var actionbiten som gjorde det morsomt å spille. Stramme kontroller, varierte fiender, kraftige våpen og enda kraftigere vigors. Og på toppen av det hele, muligheten til slåss mens du raser rundt på skyline-skinnene. Bioshock Infinite har flere strenger å spille på enn de aller fleste actionspill, og det er en sann fryd å leke Rambo med Elizabeth i ryggen. Det var en sann fryd i hovedspillet, og det er en sann fryd i Clash in the Clouds også.
Utviklerne har ikke lagt til noe nytt gameplay-messig, men som alt annet med Bioshock Infinite-merkelappen er utvidelsen mer gjennomført enn det meste i bransjen. Du starter i en slags lobby, som er plassert i Columbias Archaeological Society-museum. Her kan du nyte en overdådig utstillingssal med en majestetisk glasskuppel i taket, som du kan fylle med eksklusive statuer og malerier (tenk artwork og player models) etterhvert som du gjør deg fortjent til det. I et annet rom finner du fire ferdige malerier, som representerer de fire arenaene som er med i pakken. Disse er basert på ulike steder i Columbia, men de er ikke direkte kopiert fra stedene du besøker i hovedspillet. De er dessuten alle utstyrt med de hendige skyline-banene, kroker du kan hekte deg fast i, og diverse hjelpemidler Elizabeth kan mane frem fra andre dimensjoner.
Ellers fungerer modusen som hordemoduser flest. Hver arena består av 15 bølger med fiender, og hver bølge er hakket tøffere enn den forrige. Selv på den første arenaen byr de siste bølgene på en real utfordring, så det gjelder å bruke pengene du sparer opp fornuftig. Mellom hver bølge kan du nemlig kjøpe deg nye oppgraderinger og byte våpen. Hver bølge presenterer også en ekstra utfordring i form av såkalte blue ribbon challenges, som belønner deg med ekstra cash hvis du oppfyller spesifikke mål. Disse målene kan være hva som helst, som for eksempel å kvitte seg med alle fiendene mens du henger i skyline-banen.
Alt i alt byr Clash in the Clouds på en velkjent, mens samtidig velfungerende måte å oppleve Bioshock Infinites mesterlige actionscener på. Du får ingen nye våpen eller noen banebrytende nye gameplaymekanikker, men hvor mye kan man egentlig forvente av en utvidelse til 35 kroner? Personlig koste jeg meg mye mer med Clash in the Clouds enn jeg hadde trodd. For la oss innse det, Burial at Sea-utvidelsen (som tar deg tilbake til Rapture) høres langt mer interessant ut. Likevel var gjensynet med Columbia en tvers igjennom fornøyelig opplevelse, og vel verdt prisen for alle som digget hovedspillet. Og hvis du ikke digget hovedspillet lever du på en annen planet enn meg.
Anmeldelsen er basert på PC-versjonen. Testsystem: Intel i5 @ 3 GHz, 8 GB RAM, HD 7970 3GB.
