Etter å ha lansert titler som Bayonetta, Vanquish og Metal Gear Rising: Revengeance, er det visse ting vi har begynt å forvente av spill fra Platinum Games. Sprø humor og überharry stemning er kanskje det mest åpenbare, men også et veldesignet kontrollsystem, en actionpakket tempofest og enorme bosser som det nesten går på nervene løs å bekjempe (triumfen føles dog desto bedre etterpå ved seier).
Det meste av dette får vi servert i det Wii U-eksklusive The Wonderful 101, studioets dyreste spill per dags dato. Likevel er det ikke alt som sitter som det skal.
Superheltgruppa The Wonderful 100 er de eneste som kan stoppe GEATHJERK-styrkene fra verdensrommet.
Vi tas med til fremtidsmetropolen Blossom City, som er blant byene som for tredje gang blir offer for en verdensomspennende invasjonen fra romvesener kalt GEATHJERK. Romvesenene slår til med enorm styrke, og konvensjonelle våpen er nytteløse. Heldigvis har jorden et ess i ermet. En superheltstyrke kalt The Wonderful 100 står nemlig klare til å slå tilbake invasjonen fra det ytre rom. Fordi invasjonsstyrken er så overveldende stor, må de hundre heltene samarbeide og forene krefter sine, for å beskytte jorden. Dette på tross av at de langt fra alltid er like gode venner.
Ikke akkurat verdens dypeste historie med andre ord, men det er heller ikke poenget. The Wonderful 101 er like mye et harselas med en hel sjanger som det er et unikt superheltspill. Den grafiske stilen, den overdådige musikken og måten alt overforklares på kan virke plagsomt for noen, men for de som kjenner sjangeren kan dette noen ganger fremstå som ganske festlig. Totalopplevelsen gir deg et spill som fremstår som en herlig parodi på alt fra superheltsjangeren generelt, til fenomener som Power Rangers og den mer Japan-eksklusive serien Kamen Rider. Det er tydelig at her har utviklerne hentet inspirasjon fra barndommen, og resultatet er et sammenkok med et stort glimt i øyet. Det er blodharry, og de vet det, noe som gjør det ekstra moro.
De hundre superheltene kan forme seg om til gjenstander og våpen. Jo flere helter, jo større slagkraft.
De vidunderlige hundre skiller seg ut fra andre superhelter ved at de kan slå seg sammen og forme seg om til forskjellige gjenstander. Unite Sword lager et sverd, Unite Whip lager pisk, og slik fortsetter det. Formasjonene danner man ved å tegne opp et bestemt mønster (sirkel, trekant etc), og kan minne mye om spillmekanikken i Okami. Man kan tegne mønstrene på GamePad-skjermen, men her har Platinum Games rett og slett gjort en elendig jobb. Noe av frustrasjonen skyldes at skjermen også har knapper til andre ting, som å ta Miiverse-bilder eller å se mer informasjon om de forskjellige heltene. Det skal derfor lite til før man uheldigvis trykker borti noe av dette i kampens hete, og dette skaper bare frustrasjon. Et annet problem er at flere av formasjonene er såpass like at det er lett å tegne feil. Heldigvis kan man også bruke høyre styrespake til å tegne formasjonene, men med dette forsvinner mye av poenget med GamePad-skjermen. Små sekvenser i spillet der man går inn i bygninger og må se på skjermen er dessverre ikke god nok kompensasjon. Til det er kamerakontrollen i slike situasjoner for dårlig. Sammenlignet med tidligere spill fra studioet er kontrollsystemet i The Wonderful 101 heller ikke like bra. Akseptabelt, men samtidig ikke optimalt.
Til tross for navnet er ikke alle de hundre heltene samlet fra begynnelsen av, og man må derfor spille seg frem for å finne flere av heltene. De som er mest sentrale for historien og som lærer deg nye teknikker vil du møte automatisk, mens de fleste gjemmer seg i de forskjellige brettene. Man har imidlertid muligheten til midlertidig å gi sivile superkrefter, slik at de kan hjelpe deg. Jo flere du har med deg på laget, jo kraftigere og bedre komboer kan du forme. Muligheten for å lage sekundærvåpen og la dem automatisk denge løs på fienden fungerer også godt.
Funksjonen kommer godt med, for fiendene er mange og tøffe. Normal vanskelighetsgrad kan være utfordrende nok for mange, ikke minst for dem som forsøker å nå de beste poengsummene i spillet. Bosskampene utmerker seg som de alltid gjør i Platinum Games-spill: Enorme, supersterke og vanskelige å ta knekken på. De utfordrende bosskampene gjør at man alltid sitter med følelsen av triumf når man har vunnet.
Det går heftig for seg i flerspillerdelen, selv om modusen ikke er særlig slitesterk i lengden.
Samtidig låser The Wonderful 101 seg fort fast i et forutsigbart spor. Hvert nivå består av tre undernivåer, hvor man møter en ny helt i nivå A, kjemper seg frem langs nivå B ved hjelp av det nye angrepet man har lært seg, og møter bossen i nivå C. Det fungerer, men det blir også litt tamt i lengden. Flerspillerdelen er heller ikke særlig variert, og benytter seg av det samme inndelingsprinsippet. Den eneste forskjellen er at man i flerspillerdelen skal bekjempe et visst antall fiender på kortest mulig tid. Selv om det er moro å samarbeide og ta seg av hver sin del av brettet, er det slettes ikke nok til å holde på moroa lenge om gangen.
Det man sitter igjen med til slutt i The Wonderful 101, er et spill som absolutt leverer, men som likevel ikke når helt opp til forventningene. Det er også vanskelig å forstå hvorfor spillet er dedikert til Wii U, når konsoll- og kontrollmulighetene ikke utnyttes i god nok grad. Har du imidlertid ikke spilt noe fra Platinum Games tidligere (eller er blodfan), er det likevel ingen grunn til å skygge unna. I The Wonderful 101 får du det meste som kjennetegner studioet. En merkelig setting som tar seg godt ut i sin useriøsitet, engasjerende spillmekanikk og en spillopplevelsen som definitivt tør å skille seg ut fra mengden. Dersom dette høres fristende ut, og dersom du ikke er redd for tøffe utfordringer og monumentale bosser, er dette en spillopplevelse enhver Wii U-eier bør sjekke ut.
De enorme bossene er som vanlig høydepunktet i et Platinum Games-spill.