Du har kanskje hørt om den japanske manga- og animeserien One Piece. Altså fortellingen om Luffy, en ung mann med fleksibel gummikropp som reiser ut i den vide verden for å finne den legendariske skatten One Piece og bli sjørøvernes konge. Ikke det? Da spørs det om dette spillet er noe for deg.
Eiichiro Odas One Piece-univers har nemlig vokst seg enormt stort siden det første kapittelet av mangaen ble publisert i det japanske magasinet Shonen Jump i 1997. Siden den gang har Luffy stråhatt besøkt samtlige verdenshjørner. One Piece har dessuten fått sin egen anime-serie på over 600 episoder (!), det har blitt gitt ut filmer, leketøy, samlekort, hodeputer med urovekkende motiver og ikke minst tonnevis av spill.
One Piece: Pirate Warriors 2 gjør en godkjent jobb med å fange essensen av dette omfattende universet. Den fargeglade grafikkstilen ivaretar de muntre og komiske elementene fra animeserien, men den kler dessverre ikke de mer mørke og dystre scenene fullt så godt. Det virker i grunn som om utvikleren har valgt å flytte fokuset bort fra One Piece sin faktiske historie. Blant annet blir, - uten å skulle avsløre så altfor mye - det som har vært en av seriens mest alvorlige hendelser forhindret i siste liten. På en annen side er de mange stedene og landemerkene man besøker gjengitt med rimelig høy presisjon, og vi får et enormt utvalg av spillbare figurer. Med mulighet til å låse opp filmer, bildegallerier og sanger fra spillets eget soundtrack, har utvikler Tecmo Koei lagt ned en skikkelig innsats i å gjøre Pirate Warriors 2 til et brukbart One Piece-leksikon.
Et leksikon er vel og bra, men når alt kommer til alt ønsker man selvfølgelig å ta spillkontrollen i bruk, og det gjør man så til de grader. One Piece: Pirate Warriors 2 er et spill av samme type som Dynasty Warriors-spillene, der du spiller som én karakter på en massiv slagmark. Det finnes fiender i tusentalls, og man slåss gjerne mot mellom tjue til tretti motstandere av gangen, om ikke fler.
Banene fylles som regel av marinesoldater, diverse pirater eller zombier, alt etter hvor du befinner deg. Disse gjør minimal eller ingen skade på hovedfigurene, men de må ofte bekjempes likevel, slik at man kan overta baser og utføre diverse oppdrag. Karakterene fra serien vandrer også rundt på slagmarkene. Det er stort sett bare disse som utgjør noen reel trussel mot spilleren, selv om også de sjelden byr opp til noen ordentlig duell på middels vanskelighetsgrad. Joda, man får brukt kontrollen, men hva med hjernen?
Fektemesteren Zoro er Luffys høyre hånd
Spillets største problem er nok selve kampsystemet, som er altfor simpelt og gir meg en aldri så liten følelse av déjà vu. Du trykker firkant-knappen for én type angrep, trekant for en annen type, runding for spesialangrep og X for å unnvike. Høres noe av dette kjent ut? I tillegg har hver karakter et unikt angrep som aktiveres med høyre skulderknapp. Reflekser, teknikk og timing er ikke så viktig, da det stort sett holder å hamre løs på trekant og firkant gjennom hele spillet, bare avbrutt av noen spesialangrep.
Dette høres kanskje nitrist ut, men selv om kampene blir ganske repeterende og uinspirerende i lengden har Tecmo Koei klart å skape en viss underholdningsverdi ut av det hele. Det er faktisk ganske fornøyelig å se fiender fly opp i lufta mens du brøyter deg gjennom de med gum gum bazooka. Selv om de første brettene er gørrkjedelige, ettersom man bare har et par knappekombinasjoner og et fåtalls figurer å spille med, låser man etterhvert opp flere angrep og nye figurer.
Disse karakterene er attpåtil ganske forskjellige fra hverandre. Noen av dem er lynraske, men har svake angrep. Andre stamper tregt rundt på slagmarken, men veier opp med å være enormt sterke. Til sist har vi de som er ekstremt kvikke til bens og som i tillegg er vannvittig kraftige. Balansen er ikke alltid helt god.
Sanji er stråhattbandens betrodde kokk
Foruten skjev balanse er det som du sikkert har skjønt nok av riper i lakken her. Kameraet spiller ikke alltid på lag, nivåsystemet er ikke spesielt givende, den engelske tekstingen (stemmeskuespillet er på japansk) er av "All your base is belong to us"-kaliberet, starten er gørrkjedelig og historien tar seg noen friheter som får tolvåringen i meg til å vekkes til live for å gi TV'en en leksjon i at "dette ikke er ekte One Piece". Det kunne blitt en ekstremt lang anmeldelse dette her, men la meg heller ta tak i det som etter min mening veier opp for de slitne spillmekanismene. I hvert fall noe av det.
Det har seg nemlig slik at One Piece: Pirate Warriors 2, på tross av alle sine feil og mangler, ligger veldig tett opp til den typen spill man drømmer om som liten. På papiret, i alle fall. Jeg kan da ikke være alene om å lenge ha hatt lyst til å spille som favorittfiguren min, midt i en enorm slagmark, og denge unna tusenvis av fiender mens jeg leder laget mitt til seier. Det er nettopp dette One Piece: Pirate Warriors 2 lar deg gjøre.
Jeg fikk faktisk muligheten til å ta kontroll over Mihawk og Zoro og meie ned tusenvis av marinesoldater, akkurat som i en One Piece manga. Man kan til og med spille mot eller med venner lokalt eller over nett, og til tross for at spillet har noen småproblemer med onlineforsinkelser, er konseptet så genialt at jeg kan leve med en litt platt gjennomførelse. Jeg kan kanskje ikke anbefale det til andre enn den mest hardbarka One Piece-fansen, kanskje selv ikke dem, men dette spillet har gitt meg noe så sjeldent som sjansen til å oppleve en barndomsdrøm. En upolert, generisk og repeterende barndomsdrøm.
Lynavlederen ble oppfunnet av Benjamin Franklin