Det eneste målet for alle som spiller Total War: Rome II er ganske enkelt - knus all motstand. Det antikke kartet skal på en eller annen måte males i én eneste farge. Din. Alle som står i veien må utryddes uten nøling eller diskusjon. Eller, med mindre man velger å bli venn med alle, for det funker jo også.
Hvis du ikke er kjent med Total War-serien, bør du nok ta en titt i spillets opplæringsdel. Jeg har derimot brukt mye tid med spillet allerede, så jeg hoppet rett ut i historiedelen. I rollen som Romer var det på tide å la historien gjenta seg, eller forandre alt på mine egne vilkår.
Det hele begynte enkelt nok med en sint nabo i nord. Krigen startet umiddelbart, dog i liten skala, og min første oppgave var å stoppe fiendens styrker, ta over de samme områdene, få kontroll over mine omgivelser og så strekke meg videre nordover.
Det tar tid å krige effektivt. Det er fortsatt mulig å bygge enorme styrker og storme fienden med et sjokkangrep, men frøene som sås av mine handlinger slår umiddelbart ro og skaper uro hos andre generaler. Jeg kan nå bli plutselig angrepet av et enkelt land som kun prøver å overleve, og det kan bli vanskelig å bygge allianser. Derfor er det langt bedre å gå rolig frem.
Slagene utkjempes i sanntid, og det er her krigens adrenalin begynner å pumpe. Tilfredsstillelsen av å erobre kommer fra nøye planlegging og subtil manipulering. Sistnevnte gjøres via et kampanjekart, eller et overblikk, som deler verden inn i territorier, regioner og provinser. Symboler på kartet representerer tropper, spioner, flåter og byer, og kameraet zoomer inn når man barker sammen. Nede på bakkenivå kan spilleren kontrollere troppene hver for seg. Det er maksimal kontroll med andre ord.
Kartene er virkelig gigantiske denne gangen, og etter tonnevis med spilletimer kan jeg fortsatt ikke nå ut til alle verdens hjørner. Fienden reiser seg og utfordrer mens gamle allierte dolker meg i ryggen, og jeg får aldri et rolig øyeblikk til å nyte mitt surt ervervede, gigantiske land.
Som tidligere nevnt kan jeg velge å strekke ut min diplomatiske hånd til land som trenger min hjelp, eller omvendt. Det har sine fordeler og ulemper å bedrive handel og samarbeid, men til syvende og sist vil de fleste konflikter løses med vold.
Det blir mer å ta seg til etter hvert som spillet skrider fremover. Munner skal mettes, grenser skal forsvares og byers velferd må ivaretas. Alt dette mens politiske intriger bobler under overflaten hvor rike familier vil inn i senatet slik at nettopp deres sønner skal få kontroll over en egen hær. Ingenting bør overlates til tilfeldighetene, og man kan bruke ubegrenset mye tid på å finjustere alle detaljene.
Jeg får store bonuser hver gang jeg klarer et delmål som å erobre et visst antall byer, eller lede et visst antall tropper samtidig. Disse bonusene kan eksempelvis være forbedret helse og økt lykke i en by eller en større hær, og dette er en faktor man absolutt bør ta hensyn til.
Tro mot seriens historie knuses Total War: Rome II litt av sin egen tyngde. Når jeg føler meg ferdig med oppgavene mine, trykker jeg på hurtigspolingen for å komme meg frem til neste årstid, men ventetiden kan bli lang når alle de andre landene skal utføre sine respektive handlinger. Selvfølgelig tar dette tid ettersom jeg er i midten av karrieren min hvor samtlige land har rukket vokse seg travelt opptatt med mange oppgaver.
Jeg får et par valg når det er klart for at troppene skal møtes ansikt til ansikt. Jeg kan kikke på oddsen for seier hvis jeg lar dataen simulere kampen, noe jeg benytter meg av ofte hvis jeg er overlegen. Hvis det derimot ser jevnt ut i forkant, så er det mye morsommere å være general selv.
Uansett om kampene skal foregå i åpent landskap, til sjøs eller er en beleiring av en by, så blir de møtene hærene plassert på hver sin side av området. Deretter kan troppene deles opp og beordres. Man kan pause og spole tiden for å få gjort unna alt man trenger, og med litt planlegging bør man kunne vinne enhver jevn kamp.
Det finnes mange måter å vinne eller tape et slag på. Denne gangen er det enda flere takket være kombinerte land- og sjøslag. Man kan sette ut tropper i strandkanten som distraherer fienden mens resten av hæren angriper fra den andre kanten.
Antallet tropper er nesten overveldende, og alle har sine mer eller mindre tydelige styrker og svakheter. Kombiner dette med et skikkelig ferdighetstre og diverse bonuser, og du får mye å tenke på der du skal forme din egen hær.
Mens mine romerske krigere stort sett er utstyrt med skjold, sverd, spyd, pil og bue og hester, har andre land mer eksotiske alternativer som elefanter, kameler, kamphunder, kjerrer og enorme katapulter. Detaljrikdommen på hver eneste enhet er imponerende. Dette merker man når man zoomer inn og finstuderer soldatene eller hva som helst annet på slagmarken.
Hoveddelen er veldig dyp, men du kan likevel bytte til en helt annen hær hvis du skulle bli lei av romerne. Man kan også samarbeide med en venn, og dette løfter hele opplevelsen til et nytt nivå. Vi skal heller ikke glemme flerspillerkampen hvor man kan møtes i egendefinerte eller forhåndsinnstilte, historiske slag.
Total War: Rome II er et imponerende tilskudd i serien, og virkelig noe for fansen. Hoveddelen er rik på intriger, og kampene er utfordrende og innbydende, men det finnes noen ting som Creative Assembly kunne gjort bedre.
For det første krever det en PC i toppsjiktet. Svakere maskiner har en tendens til å slite med alt innholdet - som forøvrig kan føre til en og annen bug - dessuten virker en del av animasjonene litt uferdige.
Men dette er småting som drukner i det store bildet. Rome II er akkurat det vi har lengtet etter. Det er storslått, men med engasjerende, små detaljer. The Creative Assembly har kanskje tapt et og annet slag, men de har sannelig erobret sin sjanger.