Dette er en oppdatert versjon av originalspillet som kom til 3DS, og en oppfølger til Lords of Shadow som kom ut i 2010. Det er et todimensjonalt plattformspill som kombinerer elementer fra tidligere spill med mer utforsking, mer slåssing og oppdatert grafikk. Det legges mye vekt på å gå tilbake til områder man allerede har vært gjennom for å utforske de på nytt når man får tak i oppgraderinger til utstyret sitt. Områder som ikke var tilgjengelig tidligere er nå mulige å utforske, og man kan finne nye skatter og hjelpemidler som man trenger senere i spillet. Heldigvis kan man merke av på kartet når man finner et utilgjengelig område, sånn at det blir lettere å finne tilbake til det.
Historien følger Simon Belmont. Han er ute etter å hevne foreldrene sine som ble drept av Dracula, da Simon var liten. Han har sporet Dracula til slottet hans, og begir seg inn dit for å finne ham og ødelegge ham en gang for alle. Simon er utstyrt med en pisk, som kan oppgraderes etter hvert, og en speilbit (han har fått av faren sin) som viser skjebnen. Utover i spillet fyller han på arsenalet sitt med blant annet kasteøkser, brannbomber og godsinnede ånder. Disse åndene kan påkalles når det er nødvendig, og har forskjellige evner. I løpet av spillet støter Simon på et variert utvalg av fiender og bosser, og lærer også nye piskekombinasjoner etter hvert som han gjør kort prosess med alle som står i hans vei.
Omgivelsene er dystert belyst og gir virkelig inntrykk av at man befinner seg inne i et gammelt slott. Man får utforske alt fra huler, til oversvømte fangehull, til vakre, fargerike hager til bibliotek, kjøkken og Draculas tronerom i toppen av slottet. Omgivelsene er varierte nok til at det ikke blir kjedelig å utforske dem en gang til, og så enda en gang til. Men etter den tredje gangen blir man litt lei.
Man får spille som fire forskjellige figurer i Mirror of Fate. Disse er henholdsvis Gabriel Belmont, Trevor Belmont, Simon Belmont og Alucard. Måten de forskjellige karakterene slåss på er nesten helt lik, så man slipper å omstille seg for hver gang. De har noen spesifikke evner, som for eksempel at Alucard kan puste under vann. Kampsystemet, som i hovedsak består av to knapper, gjør det enkelt å kombinere angrep, blokkere og hamle opp med fiender som er både høyt og lavt. Kombinasjonene man får til etter hvert er riktig så kule.
Alle figurene slåss mot Dracula, men på forskjellige tidspunkt. De forskjellige historiene møtes på slutten av spillet og avslører det egentlige forholdet mellom Belmontfamilien og Dracula.
I tillegg til å oppgradere grafikken har Mercury Steam valgt å kutte ut majoriteten av quicktime-events, noe som gjør at spillet flyter bedre, og føles mer dynamisk.
Og der avslutter jeg den objektive delen av anmeldelsen. Nedenfor følger subjektive meninger om spillet, så hvis du mener at det ikke hører hjemme i en anmeldelse kan du slutte å lese nå.
<newpage>
Uansett hva andre måtte finne på å fortelle deg, er ikke dette stedet å starte hvis du har lyst å prøve deg på Castlevania-serien. Du må ha noe kjennskap til foregående spill for at Mirror of Fate skal gi mening, og være av interesse. Du bør kanskje ha en sans for denne typen spill også, når jeg tenker meg om. Jeg har ikke spilt det foregående spillet i denne rebooten, ei heller har jeg spilt noen av de andre Castlevania-serien. Men jeg tenkte at jeg hadde lyst til å prøve noe nytt, det kunne jo være jeg likte det?
Svaret er et rungende NEI!!!!
For det første skjønner jeg ikke hvorfor Gabriel Belmont fanger et enormt monster i en pokéball, og hvorfor dette er så fælt.
For det andre skjønner jeg ikke hvorfor alle er skotske. Simon Belmont har blitt oppdratt av fjellfolk i Wallachia, et område i Romania, så hvor kommer den skotske aksenten fra? Og hvorfor i all verden har Alucard og Dracula den samme aksenten?
For det tredje skjønner jeg ikke hvorfor Simon blir så overrasket når Alucard dukker opp. Jeg aner ikke hvem fyren er en gang.
For det fjerde er Simon en idiot. Hvem finner en glødende krystallkule på en pidestall og bestemmer seg for å bare kaste den fra seg?! Simon Belfuckingmont.
Hvem har designet kostymet til Simon? Han ser ut som en blanding av Lady Gaga og Catwoman. Lady Gagaman!
En av bossene skyter magisk ild ut av ræva si... Hvorfor?
Er historien ment å være bra og original? Den er så generisk og klisjefyllt at man gjetter hva den store tvisten på slutten er, før prologen i det hele tatt er over. Noen hos Mercury Steam burde lære seg hvordan man planlegger en historie, hvordan man introduserer informasjon og hvordan man skaper driv i et plott. Den første scenen, som for øvrig er en sexscene, og påfølgende scener hvor Trevor blir introdusert for så å ikke nevnes igjen på en god stund, er ganske unødvendige. De kunne like gjerne begynt rett på forhistorien til Simon, og spart seg litt tid og penger.
Jeg tror aldri jeg har kjedet meg så mye med et spill før, og jeg har spilt mye rart. Jeg går konstant to skritt frem og ett tilbake. Litt til høyre, litt til venstre, litt ned og rundt og så tilbake igjen tre meter lenger borte. Jeg skal opp, jeg skal drepe Dracula, trenger jeg virkelig å traske innom hvert eneste rom og bøttekott på veien? Kampene, på sin side, er ekstremt repetitive. Jeg moser to knapper i tilfeldig mønster, og fiendene faller som fluer. Og så kommer det flere fiender. Og så enda litt flere, og jeg taster og trykker til senebetennelsen melder sin ankomst igjen. Er du en boss sier du? Ja vel ja. Still deg i kø her så tar jeg dere etter tur. Trekant, trekant, trekant, trekant, firkant!
Av en eller annen grunn er det som regel bare én type fiende på hvert brett. I hulene er det kun noen slags fiskemenn, og i fengselet er det skjeletter og på kjøkkenet er det bare noe som liksom skal være dverger, men ser mer ut som små, feite hekser. Er det noe slags segregering på gang i slottet? Er Dracula og de forskjellige nivåene i slottet et slags metafor for raseskille?
Ville det ikke gitt sykt mye mer mening hvis de forskjellige beistene samarbeidet og faktisk greide å knerte den ene personen som har tatt seg inn i slottet, sånn at Dracula kan bruke mer tid å hobbyene sine? Jeg mener, det kommer en vampyrjeger omtrent hvert 25 år, og alle greier å ta seg helt inn til Draculas tronerom og konfrontere sjefen sjøl. Alle de andre burde bare få sparken for de er jo fullstendig ubrukelige!
Nei, Dracula kan styre på som han vil, for jeg gidder ikke mer.