Disciples II: Dark Prophecy

Et av de litt ukjente strategi spillene er igjen på markedet, og for mange vil den første reaksjonen antagelig være, Disciples II - jammen har det vært en ener da? Jeg må også tilstå at det ikke akkurat var en av de titlene jeg husket best, men med titler som Age of Empires og Command & Conquer å konkurrere mot, er det mange spill som forblir anonyme.

Disciples II er tur-baseret, ikke noe man ser så ofte, men allikevel noe som fungerer bra. Den måte man produserer enheter på og bygger opp sine byer, vil ikke fungere i realtime. Tur-basert er slett ikke så ille som mange tror. Allikevel er det noen steder man synes man venter en evighet på kamp, fordi man blir nødt til å ruste opp.

Du kjenner det igjen
Du styrer helten din, i likhet med hvordan man gjør i Heroes of Might & Magic. Du utstyrer ham med enheter, han kan plukke opp items og potions, og han kan stige i level. Det samme kan de enhetene du kommanderer. Hver gang du har vært i kamp får de overlevende Xp, og etterhvert stiger de i level. Måten man får nye enheter på er simpel. Har du penger kan du få, har du ingen så må du - få bank. Du kan kjøpe alle de enhetene du vil, men det er to begrensninger. Byen din kan bare romme seks felter, en vanlig enheter fyller ett felt, mens større enheter fyller to. Helten din derimot har bare fem felter å brife med, men her er det hans lederskap man må se på. I starten har helten din en lederskaps evne på tre, hvilket betyr han bare kan kommandere rundt på tre enheter. Du kan derfor ikke lage en helt som bare kommanderer rundt på en masse supertropper, hvilket betyr, at man faktisk må tenke strategisk, noe noen spill mangler.

Animasjonen er topp
Enhetene er virkelig bra laget og animert, det eneste som er litt latterlig er måten de dør på. Det er over 200 forskjellige enheter, fordelt på de fire rasene man kan styre og noen av de nøytrale rasene man møter senere i spillet. I starten er det veldig imponerende å se disse store 3D kjempene slåss, men etter at de har gjentatt handlingen et par ganger, blir man litt likegyldig til det. Faktisk kan kampene bli så ensformige, at hvis man er sikker på å vinne, setter man den bare på auto-battle. Dette er dessverre oftere regelen enn unntaket.

Enhetene må du bygge i byene dine. Du pleier å starte med en hovedstad, men du blir fort nødt til å invadere andre byer hvis du skal ha mulighet for å overleve. Hver by har en slags level, som bestemmer hva den kan bygge og hvor mange enheter den kan ha. Den bestemmer også hvor mange ressurser du får, siden du kontrollerer en viss del av landet rundt byen, som du tjener penger på. Måten du kontroller land på er veldig enkel. Du eier en viss radius rundt byene dine som hele tiden stiger litt. Men, du kan også kjøpe en såkalt Rodplanter, som går rundt på kartet og planter noen stokker, og du kan deretter kontrollere litt av landet rundt den gjeldende staven. Veldig nyttig hvis fienden eier en gullgruve som du gjerne vil ha fingrene i . Det er litt vanskelig å mestre, og det virker alltid som om data'en er mye bedre til det enn deg selv.

De fire forskjellige rasene er veldig morsomme og virkelig forskjellige å spille. Dwarfs, Devils, Undead og The Empire, to gode og to onde - selv om alle prøver å overbevise deg om at nettopp deres fanesaker er de riktige. Hvis man spiller Saga, som er historie delen av Disciples II, blir man presentert for nettopp den rasens side av historien. En skikkelig kul ting, siden du dermed ser flere vinkler av den samme historien. De handler alle om den unge ridderen, som er arvingen til hele kongeriket og det er du som bestemmer deler av hans fremtid.

Faktisk ikke dårlig
Disciples II er et bra spil, og veldig forskjellig fra andre strategi spill der er ute på markedet. Jeg vil allikevel ikke si at det er bedre enn Heroes of Might and Magic, som antagelig er det spillet man blir nødt til å sammenligne det med. På noen punkter er Disciples II veldig innovativt, men på andre er det ganske fjernt fra nåtidens standard. Det er litt av en berg og dal bane, å spille dette spillet. Mange ganger blir man gira av de fete og positive tingene, men man faller fort ned igjen når noen av de litt mer negative tingene kommer frem. Hvis man elsker strategi spill er det fett. Man må virkelig tenke, ressurser er ikke enkle å få tak i, og man må hele tiden spionere den andre parten. Pga. av det gode gameplayet som tross alt er i spillet, kan man godt overse en del av feilene, men ikke alle.