Noen tvinger deg til å bli sittende i timevis. Andre gir deg fingeren i løpet av fem minutter. Enkelte er vakre og sjarmerende, mens resten er umotiverende og grå. Jeg snakker selvfølgelig om Tower Defence-spill, en sjanger som er like utbredt som smør på toast. Konseptet er kjent og velbrukt: Bygg tårn ved siden av en vei, oppgrader dem, og skyt ned motstanderne dine før de kommer seg frem til basen din. Gjort på riktig måte kan dette bety en av de morsomste og mest taktiske spillopplevelsene man kan ha. Gjort halvhjertet derimot, resulterer det heller i umotiverende, og i verste fall irriterende, opplevelser. Toy Soldiers: War Chest gjør noe riktig, men ender likevel opp med å skuffe når alt er sagt.
Etter en pinlig intro der to barn har det gøy med lekene sine, blir vi tatt med til spillets story-modus. Hver bane har sin lille intro, noe utvikleren kunne spart seg for da det ikke tilføyer spillet noe som helst. Det er litt leit, for i en perfekt verden kunne dette vært en krigssimulator hentet fra Toy Story-filmene (uten Disney-karakterene, selvfølgelig). I stedet er videoene et verktøy som gjør ventetidene mellom banene enda lengre. Dårlig design.
Og det finnes andre problemer her også! Istedenfor å la deg bygge tårn hvor som helst, gir Toy Soldiers deg bare enkelte soner på kartet der du kan konstruere våpen. På den ene siden gjør dette spillet taktisk helt fra starten av, men på den andre siden kan det også føre til en del frustrasjon. I begynnelsen vet man nemlig ikke hvor fiendene kommer fra, og bygger du tårn på feil side av kartet er det like greit å starte hele greia om igjen.
Noe Toy Soldiers: War Chest gjør annerledes enn sine konkurrenter er å la deg ta direkte kontroll over tårnene dine. Du kan for eksempel meie ned fienden med mitraljøser, svære kanoner eller egne heltefigurer som keiser Wilhelm. Dette er kanskje den morsomste delen av spillet, og Toy Soldiers ser ut til å oppfordre deg til å styre enheter. AI-en er nemlig mye dårligere enn deg til å treffe.
I tillegg til å styre egne figurer er det mulig å kontrollere ørner og enhjørninger i luften. Disse er bare brukbare i visse perioder om gangen, men kan snu kampbildet på hodet. Det er gøy å fly rundt og bombardere motstanderen fra luften, men dessverre ødelegger det litt at banene er så små som de er. Forstå meg rett, kampområdene er nok større enn i svært mange andre Tower Defence-spill, men når man faktisk har mulighet til å fly rundt skulle jeg likt å se dem enda mer omfattende.
Det er klart fra første stund at Toy Soldiers forsøker å være et sjarmerende spill. Og hvorfor skulle det ikke være det? Leker som sloss er jo nusselig. Dessverre gjør både grafikken og lydsporet meg så lei av denne verdenen at jeg sitter og stresser med å bli ferdig. Bildeoppdateringen er langt fra upåklagelig og det visuelle, som burde ha vært fargerik, virker alt for grått og blast. Når musikken i tillegg forsøker å pumpe meg opp til kamp, men heller ender opp med å gi meg hodepine, går det opp for meg at jeg slettes ikke er fornøyd. Snarere tvert imot.
For Toy Soldiers er ikke morsomt. Det kan være spennende i ekstremt små doser, men man går selvsagt fort lei av noe som er grått, sjelløst og repeterende. Du har ikke den sjarmerende stilen og musikken fra PixelJunk Monsters. Det er ikke i nærheten like morsomt å styre en anti-air turret i Toy Soldiers som det er i Warhawk (et PS3-spill som også har litt leke-aktig grafikk), og jeg har helt ærlig talt hatt det mer moro med spill i samme sjanger til iPhone. Alle mulige varsellamper bør lyse.
Toy Soldiers belønner deg etter hvert brett ved å gi våpnene dine oppgraderinger av typen «bedre forsvar til kanonen din», «bedre skudd» og lignende. Likevel føles det ikke som om man blir tildelt noe nytt, ettersom fiendene også blir sterkere. Våpnene man blir tildelt blir derfor ikke noe mer effektive enn tidligere. Selvfølgelig er det dog unntak. Bruker du for eksempel kanonen «Big Bertha» skal det ikke mye til for å kvitte seg med noen innpåslitne lekesoldater.
Toy Soldiers: War Chest gjør ting litt riktig på visse områder, men det feiler på langt flere. Det er kult nok å bygge store våpen for så kontrollere dem og se fienden tape stort, men bortsett fra kontrollen vi blir gitt har ikke dette spillet noe nytt å vise til. Når sjarmen ligger og sover i nede i kjelleren et sted, bare noen meter fra en svært stresset komponist, ser det ikke ut til at kortene er stokket i lekenes favør. Jeg føler heller for å legge ned kontrollen, hente en våt klut, legge den på pannen, og sove. Og skru av konsollen, selvfølgelig.
