Terminator: Dawn of Fate

Jeg har alltid digga Terminator filmene. De emmer av stemning, og den paranoide illusjon er til å ta og føle på. Begge filmene har en rekke scener, som på glimrende vis skildrer en nær og truende fremtid. En verden hvor mennesket er på flukt, fra en teknikk som er løpt løpsk. De mørke bildene, hvor glisende kranier er underlaget for den desperate kampen, er fremragende Jeg husker følelsen av å ville se mer. Jeg ønsket nærmest en hel film dedikert dette området.

Nå får vi en minst like god mulighet. I Terminator: Dawn of Fate (Terminator) transporteres du til år 2027, hvor kampen er på vei inn i en kritisk fase. Spillet danner prolog til den første filmen. Maskinene har utviklet en tidsportal, og vil dra tilbake i tiden for å hindre fødselen av opprørslederen John Connor. Du får kommandoen over Kyle Reese, som kjent - i en forkvaklet hønen og egget situasjon - ender opp med å bli John’s far. Du får til og med muligheten til å kontrollere Kyle’s medsammensvorne kaptein, Justin Perry og Catherine Luna. På skift skal du styre dem gjennom horder av metallmonstre - frem mot den forjettede portalen.

Det diskes opp med ti store baner, som igjen er delt opp i en rekke mindre baner. Begivenhetene følges fra en tredje persons synsvinkel, med stasjonære kameraer. Til at eliminere oppstanden, har Skynet bragt inn et nytt våpen i kampen. Maskiner som på overflaten ser 100% menneskelige ut. Langsomt blir menneskenes leire infiltrert. Innenfra foregår kaldblodige eliminasjoner. Spillet starter med en lenger CG sekvens, som setter stemningen. I bakgrunnen tordner temamusikken fra filmene, og vi følger opprørernes kamp. Scenen skifter, en Terminator har infiltrert basen hvor John Connor befinner seg og det er flere på vei. Til å starte med tar du kontrollen over Kyle. Samtidig med at du skal beskytte John, må du løse en rekke underobjektiver. Disse varierer over å slukke branner, ødelegge datamaskiner eller befri kamerater.

Til å uskadeliggjøre de påtrengende robotene har du en rekke våpen til disposisjon. Her er forskjellige automatiske skytevåpen av forskjellig kaliber samt granater. I tillegg har du en såkalt baton - en form for sverd - som kan benyttes til nærkamp. Balansen våpnene imellom er litt merkelig. Ofte vil du faktisk få mer ut av å gå i nærkamp enn å fylle dem med bly. Til å assistere deg i kampene har du muligheten til å skifte til første persons perspektiv. Her har du - kombinert med en Auto-Lock funksjon, vesentlig mindre problemer med å uskadeliggjøre fiendene. Dessverre kan du ikke bevege deg, mens du er i første person, hvilket fjerner mye av morroa. Effekten av å tømme magasinene, mot de fremadstormende fiendene, er allikevel utmerket. Patronene spys ut av våpnene, mens kulene penetrerer målet.

Vekten er generelt lagt på action. De ganske få gåtene som er inkluderet, krever som oftest bare, at du trykker på en knapp, eller ødelegger et objekt. Mesteparten av tiden vil du bruke på å bevege deg fra lokale til lokale, og nedlegge metallskallene. Ut over de håndvåpnene som kan plukkes opp, er det også inkludert et par andre gimmicker. Du bygger konstant opp adrenalin. På viktige tidspunkt kan du utløse denne, så kampen snus til din fordel. Det kan hende at du skyter bedre, løper raskere eller blir mer smidig. I tillegg er det plassert noen maskinkanoner rundt på banene. Her skifter spillet litt tempo, og det gis nå full rekyl mot et veld av fremstormende fiender. Disse sekvensene fungerer ganske utmerket.

Dessverre så resten av spillet nesten umulig å styre. Av uvisse årsaker har programmørene valgt å satse på stasjonære kameraer. Det fungerer på nogenlunde samme måte som i Resident Evil. Konstant skifter kameravinklen, plutselig går figuren din ned, der han tidligere gikk opp. Dette skaper en mengde problemer, hvor man løper frem og tilbake mellom to kameravinkler. I tillegg er det et utall situasjoner, hvor du bekjemper fiender som du ikke kan se. Det er meget deprimerende å konstant bli drept av usynlige fiender. I en tittel som Resident Evil kan man til dels leve med denne formen for kameraføring. Men i et spill hvor hovedvekten er lagt på action, er det utilgivelig. Man mister lynraskt interessen, og bades i frustrasjonens kaldsvette. Det er synd at en rekke gode ideer og en gripende stemning drepes av designfeil.