La oss ta det formelle først. Få det kjipe ut av veien. Sky Fortress er den første av de tre Air, Land & Sea-utvidelsene til Just Cause 3. Du får ikke noen bonuspoeng for å gjette hvilket av temaene de gyver løs på først. Den ble sluppet for folk med sesongkort i forrige uke, og nå er den også ute som en frittstående DLC-pakke. Spørmålet er om den er verdt et kjøp, og hvis du hadde sansen for grunnspillet er svaret ja. Samtidig var ikke dette like fett som jeg hadde håpet, selv om jeg på mange måter fikk akkurat det jeg trodde på forhånd.
La oss ta det fra begynnelsen. Historieformidlingen i Just Cause 3 er såpass dårlig at jeg ikke er engstelig for å spolere noe for deg. Det er ikke noe særlig å "spoile" uansett. Til forskjell fra i hovedspillet er mellomsekvensene her byttet ut med håndtegnede stilbilder, men det spiller egentlig ikke noen rolle. Det er fortsatt bare fyllkalt med karikert stemmeskuespill, som gir deg rammene for galskapen du straks kastes ut i. Eksplosjonene har uansett hovedrollen i denne serien, nå som før.
Rammene denne gangen er at øyriket Medici er under angrep fra en ond organisasjon kalt The Eden Corporation. De er ute etter det mystiske grunnstoffet Bavarium, eller neon-uran som jeg liker å kalle det, og selv om stoffet må hentes ut fra dypt nedi jorda baserer Eden Corporation seg på flyvende droner. Disse dronene kan minne om de fjernstyrte leketøyene som har forstyrret lufttrafikken de siste par årene, men de er hakket større og utstyrt med raketter og maskingevær. Dét har ikke modellene man får kjøpt på Elkjøp. I tillegg har Eden Coropration et digert luftskip flyvende en fire-fem kilometer oppe i lufta, som er kraftig inspirert av hangarskipet The Avengers bruker i Marvel-filmene.
For å gjøre det litt mindre komplisert å hamle opp med luftskipet har Rico fått en nytt leketøy, og når sant skal sies er det dette leketøyet som er essensen til utvidelsen. Takket være Baverium (hva ellers?) har vingedrakten til Rico nemlig blitt en jetpack. Nå kan du rase gjennom luften som et fly, og du har attpåtil både raketter og maskingevær innebygget på ryggen. Faktisk har den hendige ryggsekken din uendelig med ammunisjon.
Til å begynne føles det veldig bra. Husker du hvordan det var den første gangen du åpnet den opprinnelige vingedrakten? Det den samme følelsen her. Du raser gjennom luften og er enda mer mobil enn tidligere. Det er som å ha et jagerfly tilgjengelig hele tiden, et kampfly i lommeformat.
Faktisk føler du deg helt rå innledningsvis, og mot basene fra grunnspillet er du praktisk talt ustoppelig. Oppe ved luftslottet sørger de hissige dronene for litt mer utfordring, men du er likevel sjefen i lufta. Manfred von Richtofen, bedre kjent som den røde baron, ville vært stolt av deg. Du har våpen og hastighet som tidligere har vært forbeholdt jagerflyene (jetpacken er ikke like rask, men det er ikke så fryktelig langt unna), samtidig som du har lang større frihet til å manøvrere deg rundt. Du kan fortsatt åpne fallskjermen når som helst, for å snu raskt, få overblikk eller å bruke de "vanlige" våpnene.
Høres bra ut, ikke sant? Vel, ulempen med alt sammen er at utfordringen blir for liten. Du er blitt for god. Du er blitt en superhelt, uten en tilsvarende mektig erkerival å slåss mot. Hvis du i tillegg har nådd et metningspunkt med ødeleggelse fra grunnspillet (personlig hadde jeg forlengst frigjort Medici i sin helhet), har man på en måte ikke nok å ta seg til. Med jetpacken er du mer effektiv enn noen gang før, men oppgavene dine er fremdeles de samme. Akkurat som i grunnspillet går Sky Fortress ut på å frigjøre et par områder ved å blåse rødmerkede gjenstander til himmels, avbrutt av et knippe historieoppdrag som er artige uten å være banebrytende.
Selv om Just Cause 3 aldri var et vanskelig spill hadde også grunnspillet bedre balanse enn Sky Fortress. Et godt eksempel er samspillet mellom vingedrakten og gripehaken. Med vingedrakten kunne man forflytte deg raskt og effektivt, men du måtte hele tiden bruke gripehaken for å holde farten din oppe. Du måtte gjøre iskalde beregninger for å få mest mulig moment, og slynge deg fremover ofte bare centimeter over bakken eller tretoppene. Det var dynamisk og hadde en læringskurve, samtidig som det føltes himla bra. Med jetpack trenger du ikke gjøre dette. Boosten kan ikke brukes uavbrutt, og må lades opp slik som nitrusen til fly, biler og båter, men i praksis kan du likevel fly uanstrengt.
Det blir litt kjedelig i lengden, tro det eller ei. Samtidig er det naturligvis ingen som tvinger deg til å bruke jetpacken hele tiden, og du kan fortsatt spille på akkurat samme måte som før hvis du vil.
Det jeg i hovedsak savner fra Sky Fortress er noe som føles annerledes utover selve flyvingen med jetpacken. Jeg vet ikke hva det skulle vært for noe, men jeg hadde håpet på noen oppdrag som ikke ville vært mulige å gjennomføre tidligere. Å skulle fullføre Sky Fortress uten å bruke jetpacken vil være krevende, men det er slett ikke umulig. Derfor har jeg blandede følelser til denne første utvidelsen. Utviklerne har gjort en god jobb med å designe en jetpack som er morsom i bruk, særlig til å begynne med, men resten av utvidelsen føles litt fattig. Litt som om ting er blitt laget på autopilot, for å bruke et uttrykk fra luftfarten. Det hjelper heller ikke at i hvert fall PS4-versjonen lider av noen nokså grove fall i bildeoppdateringen fra tid til annen, som ville utelukket de beste karakterene selv hvis alt annet ved Sky Fortress var perfekt. Nå må dere begynne å teste ting skikkelig før lansering, Avalanche!