Scorpion King: Rise of the Akkadian

Jeg så ikke filmen, ikke minst fordi jeg synes The Rock er en skikkelig tam fyr. Da Game Boy Advance-utgaven av Scorpion King kom, ble jeg til gjengjeld gledelig overrasket. Som plattform-action fungerte figuren og universet ganske utmerket på den lille håndholdte. Senere fikk jeg øye på Scorpion King til PlayStation 2, og spørsmålet er da om det fortsatt er noe å glede seg over.

Litt mer under panseret?
Med større prosessorkapasititet, mer plass på skiva og en grafikkchip som er betydelig bedre enn den Game Boy Advance har, har Universal hatt alle tenkelige tekniske muligheter til å presentere Scorpion King-universet og figuren Mathayus på en mer gjennomført måte. Allerede i den innledende tutorialen tar problemer i styringen alt for mye av oppmerksomheten. I tillegg kommer det faktum at man trener ett slag, spark eller kast av gangen, og samtidig er det heller ikke adgang til å bruke noen som helst andre manøvre enn det. Øvelsesserien avsluttes med et slagsmål med 2 motstandere, hvor Mathayus selvfølgelig må vinne for å få audiens hos Kongen og dermed bli sendt ut på spillets oppdrag. En av Mathayus’ moves - kast av motstanderen - er dessuten utført ufrivillig komisk. Mathayus kan gripe tak, løfte og kaste ham - men bevegelsen er så langsom og forsiktig, at man skulle tro han er i gang med å flytte en kostbar porselensvase.

Gameplayet er simpelt og lett å komme i gang med. Mathayus skal uskadeliggjøre sine motstandere for å nå frem til den neste døren, hinderet eller save point’et. Det avgjørende problemet er bare at motstanderne er mer enn alminnelig dumme. Hvis man klarer å mestre den flakkende styringen, kan man fort få inn et slag eller kast, så motstanderen havner i dørken, og så handler det ellers om å fortsette med å sparke til ham, til energien hans går tom. Nåvel, det er også noen simple gåter underveis, men de er sjelden særlig innviklede. Men det er nettopp uforholdsmessig vanskelig å ’sikte’ skikkelig på motstanderen sin, i tillegg er det alt for dårlig kontroll over kameravinkelen, hvilket ikke minst gjør kamp i trange omgivelser unødvendig vanskelig.

Et pinlig uttrykk
The Rock er greit gjengitt som Mathayus. Men selv om figurens fysiske fremtoning er voldsom, er det avgjørende at man samler skjold, sverd og andre oppgraderinger, for antallet modstandere alene - hvor dumme de enn måtte være - er nok til at man har mer enn nok å gjøre med å styre figuren sin og ta de rette forholdsreglene.

Grafikken bidrar pinlig ofte til å ødelegge stemningen. Man kan gå gjennom hindre, motstandere som er uskadeliggjort på en trapp eller et hustak kan ende opp med at ligge i løse luften og så videre. I tillegg kommer en ’flat’ fargelegging og ellers så beskjedne detaljer i bakgrunner og omgivelser, at man føler seg hensatt til den forrige generasjonen av Playstation spill. Lydsiden er fornuftig, selv om det er ytterst beskjeden variasjon av de effektene som ledsager slag og spark. Stemmene i mellomsekvensene blir levert av, ikke minst The Rock selv, og det er også mulighet for å høre Mark Hamill igjen. Den ’ekte’ Luke Skywalker hadde allikevel fortjent et bedre grunnlag for innsatsen sin.

Det er ingen tvil om at Scorpion King vil ha et publikum, spesielt hos yngre spillere som ennå ikke stiller så voldsomme krav til variasjon og stigende vanskelighetsgrad gjennom et spill. Jeg synes bare ikke man skal la vær å stille krav om at tingene skal være laget skikkelig, bare fordi målgruppen er barn. Det samme gjelder f.eks. de fornærmende dårlige tegnefilmene på TV hver søndag morgen. Scorpion King har i hvertfall endt opp med å være et alt for fort produsert - og alt for dårlig gjennomtenkt spill, og jeg får fortsatt ikke lyst til å se filmen...