Legends of Wrestling II

Wrestling er blitt mer og mer kjent her i denne delen av verden, selv om det kanskje ikke har nådd de høydene det har i USA. Likevel er det nok et marked for wrestlingspill, men om dette spillet bør være med i den markedsandelen der, vet jeg ikke. For dere som ikke vet det, så er wrestling en "sport" med et beskjedent utvalg regler som fører til et heller kreativt basketak. Mange hevder at kampene er regissert på forhånd og jeg har ingen planer om å nekte for det.

På den visuelle siden så presterer dette spillet lavt. Tilskuerne (som det er relativt få av) minner om papplansjer i lav oppløsning med trykk på begge sidene. Slåsskjempene går som om de skulle ha fått pløyet et større fremmedlegeme opp igjennom stumpen. Dette ser man spesielt på innledningen hver karakter har. Innledningen er ikke bare langtrukket og kjedelig, men plassert der helt uten mening. Karakteren din kommer inn i ringen og går rundt, for å forsvinne slik at neste man kan komme inn... Resten av spillet er krydret med en rekke grafikkfeil og andre urealistiske momenter, som ødelegger for spillopplevelsen.

På lydsiden finner man øredøvende rock. Jeg har personlig ingenting i mot rock, men jeg likte ikke bråket som dette spillet klarte å skrike frem. Det endte med at jeg skrudde ned lyden, bare for å slippe hodepine resten av uka. Lydene i spillet er overhodet ikke essensielle. De er enten dårlige eller så dukker de opp på gale tidspunkt. Dette hjelper ikke den allerede haltende grafikken, og gir et inntrykk på spilleren som kan minne om det inntrykket en flue stangende mot et vindu gir.

Å lære seg å slåss må du klare på egenhånd, men det går egentlig greit etter hvert. Du skjønner hvilke knapper det lønner seg å trykke på, og en knappindikator ved livsmåleren forteller når du må trykke på en knapp for å slippe unna jerngrepet til motstanderen og angripe ham. (Kalles muligens Counterattack på fagspraket.) Dette fungerer helt greit, men det er et rent helvete å spille Stigemodusen, der du først må slå ut motstanderen og så sette opp en stige for å deretter stå der oppe og vinke en viss periode før du får tak i beltet. Det er klart at dette byr på en rekke problemer som gjør at du slår motstanderen helseløs med stigen, istedenfor å sette den fra deg. Du sprinter med hue først inn i stigen, istedenfor å klatre i den. Og når du endelig har festet deg til stigen og klatret litt, så hopper du ned på motstanderen istedenfor å ta beltet... Dette er bare gøy, moro og fører ikke til frustrasjon i det hele tatt! Ha-ha.

Spillet inneholder en rekke modes, deriblant den klassiske karrieremodusen og noen nye som 6-manns-tag og "Cage". Sistnevnte er en slåsskamp inne i et bur, og det er ikke så vanvittig annerledes fra vanlig. Karrieremodusen byr på veldig mye, men man blir likevel sittende fast i illusjonen at du ikke kommer noe sted. Du gjør det samme hele tiden, med noen små variasjoner. "Plottet" kommer frem gjennom to-tre småsekvenser som ikke er voldsomt originale eller kule. Egentlig helt unødvendig, som man også kan si om hele belønningssytemet. Det er klart at det er mye å låse opp, men det er grenser hva man gidder å bruke tid på. (Hm...? Skal jeg kanskje bruke de surt opptjente myntene som jeg måtte veksle gjennom et usedvanlig tungvint gamblingssystem, på å se en lavkvalitets konsepttegning av en av promotørene eller kanskje en av wrestlerne?) Det blir rett og slett bortkasta.

De har også intervjuer med ganske mange av wrestlerne, og jeg regner med det kan være litt interessant for de som har dette som hobby. Men for resten av oss som ønsker oss pur underholdning, så er dette borkasta plass som virkelig kunne vært utnyttet bedre.

For å være rettferdig med spillet så må jeg nevne at de har lagt med en "lag-en tøff-bryter-selv"-sak, så hvis du har god tid. Det er et enormt utvalg i detaljer, men de fleste er så små at de ikke betyr noe for selve spillet. Selv moret jeg meg med å lage en syltynn, høy wrestler, som veide langt over 300 Kg og var langt over 2 meter høy. Det var litt gøy i omtrent tre minutter. Og det tok en halv time å snekre han sammen, så jeg føler liksom jeg ikke fikk helt valuta for den tiden jeg brukte.

En ting slutter ikke å fascinere meg ved dette spillet: Den utrolig store mengden med tull og tøv som de har klart å trykke inn på en DVD-skive. Det er virkelig fantastisk. Men nå kan iallfall Acclaim slå seg på brystet og si: "Vi gjorde i hvert fall et forsøk."