Det er ingen tvil om hva jeg skal gjøre først i Tekken 7. Rett inn i Arcade-modusen og spille med Akuma, det demonaktige Street Fighter II-beistet som jeg har brukt til å banke opp andre spillere med tidligere. For meg som har vokst opp med Street Fighter II og fightingspillene som kom senere skal det bli fryktelig moro å se hvordan han klarer seg mot Bandai Namcos kamphaner med blant annet Heihachi, Eddy, Gordo, Marshall Law og King i spissen.
Spenningen roer seg litt på den iskalde arenaen Arctic Snowfall. Der møter jeg nykommeren Gigas, et monster som må være et av de best designede power-figurene jeg noen gang har sett i et fightingspill. Men jeg styrer som nevnt Akuma, så det ingen grunn til å ha altfor mye respekt.
Roen viser seg å være godt begrunnet. Gigas er riktig nok fryktelig sterk og urovekkende rask med sine air juggles, men Akuma føles akkurat slik jeg hadde håpet. Det er virkelig en Street Fighter-figur som nærmest sømløst har blitt overført til Tekken-universet, og det fungerer faktisk. Angrep der Gigas løper mot meg avverges pent med Goshoryuken (drageslag), comboer følges opp med Tatsumaki Zankukyaku (rundspark), og det finnes massevis av Gohadoken (ildkuler) i arsenalet.
Som om ikke det var nok har Akuma tatt med seg EX-måleren fra Street Fighter IV for å kunne levere sterkere angrep ved behov, og Rage-angrepene hans er intet mindre enn Messatsu Gohadou. Førsteinntrykket av Tekken 7 er kort fortalt veldig bra. Det føles smidig, har den raske responsen jeg forbinder med serien, og grafikken har fått en skikkelig oppgradering siden sist - som tross alt var fem år siden.
Bandai Namco har lykkes veldig bra med å gjøre det gøy å lære seg mekanikkene på egenhånd. Treningsmoduser er vanskelig å få til skikkelig, og den eneste utfordreren på det området er Killer Instinct. Her finner vi dog så mye mer enn som så, og som vanlig finner vi en enspillerdel som knuser alt av det konkurrentene kan tilby. Det er vanskelig ikke å dra paralleller til det nesten pinlig tomme Street Fighter V, og det blir nesten som å sammenligne Doodle Jump med Super Mario 3D World.
Historiemodusen lar oss spille som og mot Tekken 7-gjengen, i tillegg til en rekke andre fiender som fungerer mest som kanonføde. Selve historien er ikke mye å skryte av, men Bandai Namco vet dette og forteller en overdreven og veldig japansk fortelling full av hull. Det spiller liksom ingen rolle, for det er gøy å se hvilke unnskyldninger vi bruker for å slåss. Det er også gøy å se at noen rundspark kan forandre en hel verdenskrig. Mellomsekvensene kan bli i overkant lange, men det er en ambisiøs modus som både underholder Tekken-veteraner og lærer nybegynnere å slåss.
For min del er det vanlig flerspiller som teller mest i et fightingspill, og alt handler om hvor gøy det er å denge venner og bekjente i nervepirrende kamper der hver feil kan være fatal. Derfor inviterer jeg noen entusiaster som kan levere skikkelig motstand.
Den største nyheten for vanlige spillere er noe som kalles Rage Art. Dette er et kjempekraftig angrep som blir tilgjengelig når du holder på å bli KO, og minner litt om Critical Edge fra Soul Calibur V for dere som husker det. Her føles det imidlertid mindre malplassert. Angrepet er akkurat så kraftig at det som var en overlegen ledelse kan ende med tap.
Disse angrepene aktiveres raskt, men er temmelig enkle å blokkere, så du bør helst veve dem inn i en combo hvor motstanderen ikke har mulighet til å stoppe dem. Systemet er enkelt, og du må ikke forstå en haug med målere for å ha det gøy. Dette er et velkomment tillegg, og dessuten ser angrepene spektakulære ut.
<newpage>
En ny funksjon som sannsynligvis vil bli godt likt av alle som kan sin Tekken, er Power Crush. Dette er et slags kontringssystem som lar deg absorberer middels og høye angrep, før du deretter skader motstanderen slik at du slipper å bli sittende fast i en combo. Systemet fungerer ikke mot lave angrep, og hvis du mislykkes blir du stående med guarden vidåpen. Det vil uansett bli enklere å beseire de som spiller Tekken etter button-mashing-metoden, og det blir enda viktigere å variere angrepene dine.
Dette fikk jeg erfare med min Tekken-favoritt Bob. Han har et par comboer som jeg pleier å fyre avgårde uten å tenke så mye, og aldri har jeg vært så enkel å stoppe som nå. Dette tvinger meg til å bruke hodet mer og faktisk tenke over hva det er jeg driver med. Det å spille Tekken 7 er ellers som å sykle. Det er en trofast, gammel venn jeg kjenner siden midten av 90-tallet, og det blir alltid hyggelig når vi møtes.
Det er raskt og har god flyt, og det er tydelig at Bandai Namco har finjustert og strammet til litt her og der. Det er endret nok til at jeg skal merke at dette er et nytt spill, men ikke mer enn at jeg skal føle meg som hjemme. Blant nykommerne finner vi som nevnt Gigas, et veldig bra tilskudd med den rå styrken som er lett å like. På den andre siden har vi Lucky Chloe, en liten otaku-jente som danser rundt i kattekostymet sitt mens hun gir juling. Og la oss heller ikke glemme Jack-7.
Her finner vi også mer normale fightere som Shaheen, en saudiarabisk mann med bra trøkk i sparkene, samt savate-fighteren Katarina Alves som minner litt om Miguel Caballero Rojo i stilen. De nye arenaene er også gjennomførte og varierte, og de tar oss fra fargerike barnehager til arabisk torg.
Grafikken er dog ikke fullt så imponerende som jeg hadde håpet. Tekken 7 har vært ute i arkadehaller i mer enn to år, og selv om mye er pusset opp kommer alderen til syne i tidvis fattige teksturer og litt kjedelig lys. Byttet til Epics Unreal Engine 4 har imidlertid ikke gått på bekostning av spillflyten eller den japanske følelsen, og i sum er dette fortsatt et pent spill som også har veldig gode animasjoner.
Det finnes også et hav av muligheter for dere som liker å endre utseende på fighteren din. Hva med en froskehatt til Alisa for å fremheve øynene hennes? Eller kanskje hun tar seg bedre ut etter å ha blitt sminket som en hodeskalle i ansiktet? Du kan også endre frisyrer og hårfarge, og det er opp til deg å bestemme om de burde ha mer eller mindre klær på seg.
Mye av dette koster penger som du tjener ved å spille. Det finnes også en egen Treasure Battle-modus med loot-kasser for deg som vil ha tak i tingene raskere. For min egen del er dette mindre viktig, men jeg liker ting som å skreddersy min egen navnplakett med ranking som vises når jeg spiller online. Jeg gjorde ting på én måte, men det finnes nærmest uendelig av muligheter og kombinasjoner for den kreative.
Etter en ukes spilling er jeg veldig sugen på mer. Mine klager på grafikken som kunne ha vært mer avansert rent teknisk, betyr egentlig veldig lite i en sjanger der folk fortsatt spiller Street Fighter II på høyt nivå. Tilskuddet Akuma kan dessuten sørge for at fans av Street Fighter og 2D-fighting generelt kan trekkes inn i Tekken-verdenen.
Jeg mener at Bandai Namco har truffet blink, og de har laget et spill som er tilgjengelig på den måten Tekken nesten alltid har vært. Likevel har de tilført nyheter og dybde som vil underholde proffene i mange år fremover. "Jeg må få en omkamp først" har vært den mest brukte setningen hjemme hos oss den siste uken, og det kan se ut til at det vil fortsette slik en stund fremover. Tekken 7 er intet mindre enn et glimrende spill.
