NHL 2004

Selv om fjorårets NHL utgivelse fra EA ikke var dårlig, så var det allikevel Segas bidrag til genren som vant størst kritisk anerkjennelse. EA har derfor tatt til seg kritikken og kjørt inn Black Box fra sidelinjen. Black Box har tidligere stått for både NHL 2K og NHL Hitz til Dreamcast, så de er helt klart ikke uerfarne innenfor genren. Resultatet bærer også preg av nytenkningen og byr på et anderledes spill og høyere tempo, hvor man bare må overgi seg til opplevelsen.

EA Sports har virkelig gått inn for å skape en perfekt sportsopplevelse, hvor man har en finger med på alle tangentene. I fjor betød dette at noe av spillopplevelsen havnet litt i bakgrunnen, og man endte opp med en anelse stiv simulasjon. I år kan man virkelig føle at det er andre boller i ovnen, allerede fra første sekund i arenaens glødende spotlight. Kontrollen av spillerne er re-designet og simulasjonen og tempoet har økt. Etter kort tids tilvenning kryper styringen stille inn under huden, og de første spede skrittene skraper opp isens reflekterende overflate. Hele kontrolleren er trukket inn i en analog fest, mikset med knappenes dans og triggerhappy bevegelser. Man føler seg ikke bare som passiv tilskuer, men er konstant med på dansen. Koordineringen krever at tungen holdes rett i munnen, mens man ikke bare holder øye med fyren i spotlighten, men også hans skøytende kamerater. Det er ingen tvil om at det krever noe tilvenning før annet enn de mest trivielle kombinasjonene mestres.

Motstanderne har naturligvis også mye å si, og selv i de lavere nivåene kan man ikke være så alt for nonsjalant. Begivenhetene avvikles samtidig i et høyt tempo, hvilket virkelig gir et mer nervepirrende oppgjør. Dette har allikevel ikke gått ut over realismen i nevneverdig grad. Tvertimot er det ikke lenger det samme usannsynlige antallet friløpere, som spillet hadde i fjor. Nå er det alternativt lagt vekt på gjennomtenkte angrep. Den forsvarsmessige AI’en viser også en betydelig mer strategisk adferd, hvilket varmer desto mer når pucken får nettmaskene til å blafre. Personlig hoppet jeg ofte opp fra sofaen triumferende med et rungende seiersskrik.

Når selve kjernen fungerer hjelper det også på de andre delene av spillet. I NHL 2004 er det en ganske imponerende franchise, hvor man virkelig får muligheten til å teste sine ledelsesmessige egenskaper. Gjennom en lang årrekke skal man bygge opp et slagkraftig mannskap, som igjen kan høste de viktige pokalene. Veien frem går gjennom en komplisert økonomi, en granskende kikk på de unge talentene og signeringen av de rette stjernene. Laget må strømlinjeformes ut fra det edle motivet om å vinne edle metaller, men det må gjøres med omtanke. Velger man eksempelvis å selge sine ferskeste spillere og kjøpe dyre aldrende stjerner, kan man godt sikre en glimrende sesong, men når året er omme kan man bli sittende igjen med en gruppe smågamle spillere, som er lei av benkevarmen og ikke minst et solid underskudd. Dette gir så utslag i din rating som trener, hvor samtlige trenere i ligaen vurderes ut fra en rekke kriterier. Det er viktig å finne veien til et balansert lag og tilsvarende økonomi. Et annet aspekt er at man, på en mild RPG-aktig måte, kan tjene poeng og utvide forskjellige fasetter av laget og omgivelsene. Poeng tjenes ved hjelp av seiere og utløser på et gitt tidspunkt harde kontanter fra ledelsen.

På mange områder trakteres man av en ganske imponerende pakke, hvilket understrekes av en glimrende teknisk emballasje. Grafikken smiler vennlig og imøtekommende med flotte animasjoner og vanntett teksturarbeid. Isen lyses opp av et fyrverkeri av skygger og gjenskinn, mens kampen bølger avsted med knirkefri hastighet. Dette utvides også med et bra figurarbeid, hvor de enkelte spillerne fremstår som meget overbevisende. Animasjonene er generelt veldig bløte, selv om det er enkelte posituroverganger som kan virke litt kantete. Omgivelsene er generelt pene, med et bølgende og levende publikum. Begivenhetene peppes naturligvis opp av noen underholdende infights, hvor handskene kastes og blodet flyter. Lyden er tilsvarende med på å intensivere begivenhetene, hvor effekter og kommentarer flyter sammen til en bløt bakgrunns-summing. Siste instans er en underholdende multiplayerdel, hvor du kan konkurrere med kompisene dine i heftige kamper. Det er egentlig bare manglen på Live!, som svekker i et ellers gjennomført produkt.