Forestill deg at du trasker hjem fra kontoret en regntung høstkveld. Du føler deg nedfor, og bestemmer deg for å ta turen innom en bar som ligger i nabolaget. Du stamper inn døra, hilser på personalet og setter deg ved bardisken. I det du skal til å bestille en drink, velter du ved et uhell et vinglass.
"Oi, unnskyld", utbryter du. "Det var klossete av meg".
Bartenderen smiler. "Ikke noe å beklage. Jeg synes i grunn personlige feil er en snarvei til empati. Joda, det er riktig at dyd avler beundring, men en svakhet her og der avler empati".
Jo, takk for leksen.
Deconstructeam vil gjerne fortelle deg om fremtiden. Og i samme slengen, litt om teknologi og vitenskap, litt om politikk og moral, og litt om frihet, psykologi og det å være menneske. Det meste mellom himmel og jord, med andre ord. Og de vil fortelle alt i den fire timer lange fremtidsskildringen, The Red Strings Club.
Fortellingen starter med slutten. Brandeis, en av spillets to hovedpersoner, faller fra en skyskraper, på vei mot den sikre død. Det er litt av en scene. 8-bits animasjonen av mannen som suser gjennom luften er fargerik og levende, og den melankolske pianomusikken er første smakebit på det som kan være årets beste lydspor. Tankene til Brandeis står skrevet på skjermen, men det er musikken som setter stemningen og bildene som forteller historien.
Så kapres fortellingen av dialog. Vi hopper tilbake i tid, til utestedet The Red Strings Club, der hovedpersonene spiller piano og, billedlig talt, synger ut eksposisjon. Vi befinner oss i en by som er kontrollert av store selskaper, Brandeis jobber for en gruppe hackere som heter PROXYMA, som har gjort et eller annet mot Donovan. Donovan, forøvrig, er spillets andre hovedperson, en bartender som serverer spesielle drinker til rike forretningsmenn i bytte mot forretningshemmeligheter. Det er mye info dyttet inn i relativt lite tekst.
Men mer tekst skal det bli. The Red Strings Club utspiller seg i hovedsak som en 'visual novel', med et par minispill. Du etterforsker, stiller spørsmål, debatterer, bløffer og analyserer dine samtalepartnere. Innimellom mikser du drinker som får dem til å endre humør. Det er god variasjon både i figurene du snakker med og måten samtalene utspiller seg på.
Du kan endre humøret til dine samtalepartnere ved å mikse ulike drinker. Et morsomt minispill.
Kvaliteten på selve dialogen er varierende. Det er noen gode replikker, men unaturlig mye eksposisjon, og flere av de mange utredningene om politiske og filosofiske temaer føles påklistrede. "Er markedsføring, per definisjon, ondt?", spør en robot med overmenneskelige evner til empati og tenkning meg på et tidspunkt. Jeg har et par svaralternativer, men roboten har fasiten, uten at jeg føler at den er spesielt godt begrunnet. Men så er jeg jo bare et menneske.
The Red Strings Club er et spill med mye på hjertet, og et brennende ønske om at du skal få med deg alt. Da nytter det ikke å la ord ligge mellom linjene. Du skal få en skriftlig bekreftelse på hver tanke forfatteren hadde ved skrivebordet.
Vi blir fortalt hva slags typer Donovan og Brandeis er, i stedet for å oppleve det. Vi får høre spillets mening om konsepter som empati i bisetninger i dialogen, i stedet for at spillet illustrerer de for oss. Dette er en tankevekkende, spennende og vakker fortelling. Det trenger bare å gi spilleren mer rom til å føle og oppleve det på egenhånd.