Baldurs Gate 2: Shadows of Amn

Hvis det er et firma som har markert seg på landekartet, når man tenker på rollespill, så er det Interplays Black Isle. Spill som Baldurs Gate, Icewind Dale, Fallout I og II, er alle spill, der har fått en plass i hjertet til computerspillere verden over. Med hundrevis av timers underholdning, interaktivitet og fengende historie, har Black Isle funnet en oppskrift, som er gull verdt både for Interplay og alle rollespillspirerne ute i verden.

Og nå er tiden inne for å nyte neste kapittel av sagaen om Baldurs Gate, nemlig i fortsettelsen med tittelen Baldurs Gate 2: Shadows of Amn.

Fett plot
Historien i BG2, starter litt etter historien i Baldurs Gate. Til de som ikke har spilt Baldurs Gate, var plottet, kort summert opp, at man var sænn av dædsguden Bhaal og skulle bekjempe sin bror, som hadde litt stærre planer om å utnytte sine gener enn man selv hadde. Derfor ble man nædt til å tvinge ham til beskjedenhet, noe han også gjorde tilslutt.

Historien har nå tatt en ny dreining. Tilsynelatende er man fanget i et bur hos en trollmand, som mener at man skal lære å utnytte sitt potensiale og kreve den fædselsretten man engang hadde. Sammen med sin pleiesæster, Imoen, slipper man ut fra trollmannens laboratorier som nærmest er klippet ut av filmen Frankenstein: Part Deux. Det utvikler seg til et mindre sammenstæt mellom Imoen og trollmannen som ender i at de begge blir fært vekk av den lokale "Du-Skal-Ikke-Bruke-Magi-I-Vår-By"-ordensmakt. Og der står man så, og ganske langsomt åpner det seg vidunder som er Baldurs Gate 2 for en.

Du er min yndling...
Det nye forbedrede karaktersystemet i BG2 er noe av det jeg er mest begeistret over. Utover de sedvanlige klassene fra Baldurs Gate og 2nd Edition AD&D reglene (BG 2 bygger på de nye 3rd Edition reglene), har de fleste av klassene nå fått 3 forskjellige subklasser kalt Character Kits. Hvert kit er en avart av den opprinnelige klassen og tilfæyer noen spesifikke fordeler og ulemper. For eksempel kan en Paladin nå være en Undead Hunter, en hellig kriger, hvis mål er å bekjempe udæde og derfor er immun over for deres Level Draining og deres lammende beræring, og han får også en bonus i kamp mot de levende dæde. Til gjengeld har en ikke Paladinæens karakteristiske "Lay on hands" ferdighet.

Selv valgte jeg en Berserker, en subklasse til fighteren. Han fikk Enrage Skill`en, som lar ham gå i en blodrus, som gjær ham sterkere og mer motstandsdyktig, men til gjengeld vil han aldri bli noen Robin Hood med en bue - men det passet meg fint. Og sånt kan jeg like. De nye klassene gir en ekstra dimensjon i spillet, jeg har i hvertfall nytt stor glede av den store alsidigheten i å lage en karakter, enten jeg startet med flere karakterer i Multiplayer eller bare næyde meg med Ún i Singleplayer.

Ekte eventyr
For å komme på sporet med hensyn til flere karakterer, så er det, som det var i Baldurs Gate, mulig å starte spillet med en hel gruppe av eventyrere i stedet for kun en. Dessverre betyr det at man går glipp av en del av spillet, siden man ikke får et glimt av de mange tilsluttende bipersoners fengende personligheter mens man spiller, men det er en mulighet hvis man bare vil sette sitt personlige preg på hele gruppen. Velger man å spille alene, kan man i langt stærre grad fælge spillets historie, både gjennom det plottet som trekker deg gjennom det hele og også i de små historiene, som kjærer ved siden av. Figurene i spillet gir hverandre et enormt godt motspill og færste gang gruppens fordrukne dverg kalte alvedruiden for en tullete, trekosende berte kunne, jeg ikke la vær å trekke på smilebåndet. Annen og tredje gang falt jeg av stolen av latter. Spillet er simpelten gjennomsyret av stemning.

Vanskelighetshetsgraden i spillet kan settes fra starten av, og også mens man spiller, så hvis den valgte vanskelighetsgraden gir for mye svette på pannen, kan den skrus ned og præves igjen uten problemer. Jeg valgte å spille spillet på den mellomste vanskelighetsgraden, hvor monstrene gir normal skade og det "slås terninger" om alle avgærelser. I de andre Modes fra vanskelig til lett går monstrene fra å gi mer i skade til å gi halv skade, og figurene får så mange hitpoints som mulig når de stiger i level (noe det normalt kastes en terning om). Selv om det har blitt en del Quicksaving og Loading av sine savegames, har jeg ikke mistet motet til å spille resten av spillet. Og sånn skal det være...