B. Sokal’s Syberia II

Den franske og legendariske Benoit Sokal i samarbeid med Microids er tilbake med et nytt eventyr om Syberia. Det har gått to år og nå er tiden kommet for en avslutning i denne eviglange historien. Syberia II vil gi oss ro i sjelen og forhåpentligvis svar på en del spørsmål som dukket opp i det første spillet. Hvorfor Kate Walker oppga sitt fasjonable liv i New York og ble med eventyreren Hans Volarberg er meg fortsatt en gåte. Dette får vi kanskje svar på i dette nye eventyret. Syberia II starter der eneren slapp. Vi husker at etter mye om og men klarte å få start på det automatiske toget og bega oss på en tur mot det mystiske Syberia, mammutenes land.

Hvem er så Kate Walker? Hun er, eh... var en foretningskvinne som egentlig var på søken etter en underskrift hos et firma med automatoner eller rettere sagt roboter. På sin søken etter den rette underskriften, havnet hun på den ene merkelige plassen etter den andre. Plutselig var hennes eventyrlyst blitt ett brennede ønske om å finne ut mer om Syberia. Dette er en veldig fascinerende historie som snor seg i uventede retninger og som til slutt gir oss denne oppfølgeren. Her starter fortsettelsen av historien i det vi suser gjennom et snødekt landskap på tur mot Syberia. Toget stopper i en russisk by ved navn Romansburg. Her må det til påfyll av kull og litt servicearbeid før turen kan fortsette lenger inn i ødemarken. Eventyreren og vitenskapsmannen Hans Voralberg blir stadig sykere og sykere. Til slutt er tilstanden så dårlig at han plutselig faller om. I byen treffer du mange rare og forskjellige personligheter. Noen er merkelige, noen kloke og andre hjelpsomme.

Bare det og få fylt på mer kull er ikke enkelt og mange personer må spørres og lures før det oppdraget blir gjennomført. Etter hvert får du høre at det ligger et kloster like i nærheten av byen hvor noen munker har tilholdssted. Å komme i kontakt med disse munkene byr på vanskeligheter og krever en del fantasi før du til slutt står fremfor Patriarken - en gammel "øversteprest". Etter en del overtalelse klarer jeg å få Patriarken til å forstå at du trenger hans hjelp for å få vennen Voralberg på føttene igjen, slik at turen kan fortsette. Munkene tar apostlenes gjerninger i bruk og henter med seg Hans Voralberg til klosteret. Her skal han tilsynelatende få hjelp av munkene, i hvert fall er det jeg håper. Men der tok jeg feil. Patriarken sier det er lite han kan gjøre og må nok bare innse at alderen har innhentet vår syke venn. Etter alt jeg har gjort ser det ikke ut til at Voralberg får noe hjelp. Kate Walker slår seg ikke til ro med det dette og drar selv på en liten søken i klosteret og kommer til slutt i kontakt med en munk som har en ledetråd som jeg kan følge.

Nå skal ikke jeg røpe hele historien, men at du vil oppleve mye glede, frustrasjon og uforutsette hendelser som igjen setter deg i en eventyrlig ekstase, er det ingen tvil om. I perioder satt jeg nærmest og gråt av glede etter å ha løst vanskelige og ellers så frustrerende puzzler. Enkelte ganger ser alt veldig lyst ut, men så plutselig skjer det uventede ting som kan få deg til å gå fra konseptet. Det blir heller ikke enklere når moren til Kate truer Mason & Co om søksmål dersom ikke Kate dukker opp. Dette tvinger den tidligere arbeidsgiveren til å sende en privatetterforsker for å finne ut hvor Kate egentlig befinner seg og for å bringe henne tilbake til New york.

Etter å ha gjennomført Syberia II, føler jeg en slags tomhet som er vanskelig å beskrive. For jeg sitter fortsatt med noen ubesvarte spørsmål. Hvorfor dro Kate Walker? Hva er det som driver henne til det mystiske Syberia? Hmmm! Dette kunne jeg mer enn gjerne ha fått svaret på, men det får jeg dessverre ikke. I eneren fikk vi i jevne mellomrom en del klipp som underbygde historien, disse mangler totalt i toeren som igjen gjør spillet mer komplisert å forstå. Vi får heller aldri vite hvorfor Kate ga opp det gode livet i New York, til fordel for et sigøynerliv hvor hennes søken etter Syberia er høyeste prioritet.

Det finnes utrolig mange forskjellige personligheter i spillet og innimellom vil du få deg en god latter over måten de oppfører seg på. Det mangler ikke på fantasien og Microids gjort en god jobb med grafikken og animasjonene for å få frem personlighetene. Det som egentlig skranter er måten skuespillerne utfører stemmene til personene. Her kunne man gjerne gjort jobben med mer innlevelse, for det hele blir noe monotont og kjedelig i perioder, og gir ikke den gløden man egentlig hadde forventet i dette siste kapittelet. Her var eneren atskillig mer sprudlende. Jeg skal ikke svartmale spillet, for du finner også mange høydepunkter hvor du nærmest får frysninger. Ikke alle gåter er enkle så dine små grå må ofte settes i aktivitet. Gleden er ikke desto mindre når du har klart å løse en gåte som du har brukt lang tid på. Jeg innrømmer at gåtene til tider er så gjennomtenkte at du nesten ikke kan tro det og de er også bra flettet inn i historiens. Grafikken i spillet er vidunderlig. Likte du det grafiske i eneren, vil du fråtse i toeren. Maken til god, stemningsskapende grafikk skal man lete lenge etter. Selv om landskapet for det meste er dekket av snø og is, finner du momenter i form av animasjoner som gir spillet ett glød av liv. Kate Walker og kompanjongene er blitt mye rundere i formene og animasjonene myke og velplasserte. Nei, her er det ikke mye å utsette.

På det lydmessige er ikke spillet helt på topp. Musikken er rimelig bra og gir deg den rette stemningen, men stemmeskuespillet er for dårlig hos enkelte. For innimellom blir historien litt kjedelig og langdryg. Her kunne Microids ha brukt litt lengre tid og mer penger for å få tak i de rette personene med de rette stemmene til spillet. Syberia II er bygd opp slik at du skal klikke deg rundt på forskjellige plasser på skjermen med musa. Spillets gameplay fungerer like godt i dette spillet som i eneren, med mange forskjellige og delvis vanskelige gåter, pluss en stor variasjon i de personlighetene du treffer. Med dette gir spillet deg mange timers spilling. Enkelte ganger er du veldig nær ved å kaste musen i veggen, mens andre ganger sitter du i en gledesrus etter å ha gjennomført en vanskelig gåte. Helhetsinntrykket av Syberia II er ikke på langt nær like godt som i eneren, men bevares spillet er ikke dårlig. Det er bare disse ubesvarte spørsmålene som gnager litt. Har du gått gjennom eneren, vil jeg i aller høyeste grad anbefale deg Syberia II. For du vil vel vite hva som skjer til slutt, ikke sant?