Prince of Persia: Warrior Within

Det er hele 15 år siden Prinsen av Persia for første gang ble introdusert verdens mange gamere og da Ubisoft valgte å gjenopplive ham i 2003 ble det mottatt med stående applaus fra spilljournalister over hele kloden.

Mye har forandret seg siden sist gang undertegnede satt og koste seg med Persias store sønn. Mørket har senket seg og stemningen er blitt en helt annen. Våre franske venner i Ubisoft Montreal har tydeligvis latt seg påvirke av at Frankrike ikke gjorde det så bra i EM i år, for dette spillet var på kanten til å være deprimerende. Vekk er den blå himmelen, den lyskledde prinsen som hoppet fra hustak til hustak i de arabiske gatene, akkompagnert av genuin arabisk musikk. I bytte har vi fått en mørk, skummel verden hvor prinsen hogger seg gjennom hærskare på hærskare med fiender, med en forskrudd versjon av metal-musikk i bakgrunnen. I Warrior Within, (WW), har altså prinsen valgt å vise seg fra en dystrere side enn hva vi er vant til og kan beskrives best med Se & Hør-overskriften "Prinsen slik du aldri før har sett ham".

I løpet av det året som har gått siden forrige gang vi så ham har han altså blitt lei av å løpe rundt å prøvde å gjemme seg fra skjebnen sin. Så for å få en slutt på sine problemer en gang for alle hyrer han like så godt et mannskap og seiler strake veien til kilden. Tilbake til den øya der The Sands of Time en gang oppstod. Bortsett fra de helt klare undertonene av kollektivt selvmord vil mannskapet prøve å bekjempe hordene av udøde og for alvor ta et oppgjør med prinsens fortid. Det innebærer også et oppgjør med selve personifiseringen av skjebnene, kalt Dahaka. Problemet er bare at Dahaka ikke kan drepes og det er utrolig frustrerende å skulle sloss mot en fiende man aldri kan ta livet av. Men sloss det skal du, faktisk oppimot 10 ganger i løpet av spillet skal du gi Dahaka en større donasjon av sverdslag midt mellom øya. Men lenge før du får den gleden er det horder på horder av sjelløse som skal parteres og sendes tilbake dit de kom fra. Og det hele starter om bord i skipet ditt, når du nærmer deg øyas kyst. Skipet bordes av fiender under ledelse av ei dame ikledd rustning størrelse bikini. Her får du også for første gang se spillets grafiske detaljer, representert av en gyngende båt, flammer overalt og det sprutende vannet.

I WW er det ingen tvil om at slossingen har inntatt hovedrollen og skjøvet de viktigste gåtene litt ut på sidelinja. Til gjengjeld har vi fått et kampsystem jeg aldri før har sett maken til. Spilleren kan sette sammen en mengde av hopp, blokkeringer og hugg, som sammen med flotte blodeffekter, fort blir ren underholdning i seg selv. Sverdet kan brukes til finhakking på en måte som får Arne Brimi til å be om autografen og når vi i tillegg kjenner prinsens akrobatiske bevegelser er det fullt mulig å få en enkel sverdkamp til å bli en fryd for øyet. For å sørge for nettopp det, har Ubisoft sørget for flittig bruk av slowmotion-effekter under kampene.

Jeg har allerede nevnt at WW er en mørkere utgave av eneren, men dette kommer selvsagt klarest frem grafikkmessig. Fra første stund, om bord i et skip som forvandles til et inferno av flammer, fiender og vann, er spillet mørkt og dystert. Men grafikken er på ingen måte dårlig av den grunn. Nei, grafisk går 2’eren Sands of Time en høy gang, med langt større brett og mer detaljert grafikk. Lydmessig derimot ble dette spillet en skuffelse. Den stemningsfylte, mektige arabiske musikken er vekk og den nye musikken er hentet fra like feil hylle som visse statsråder her til lands. Den er riktignok med på å skape en fightingsmessig stemning, men den hadde kledd King i Tekken bedre enn den kler prinsen i Persia.

Men før jeg blir altfor negativ her, må det sies at WW er en god spillmessig opplevelse med et langt mer gjennomtenkt og innviklet plot enn sist. Prince of Persia: Sands of Time vant i 2003 fullt fortjent tittelen "Consol Game of the Year". Om Warrior Within klarer å forsvare den tittelen er heller tvilsomt. Spillet står nemlig i fare for å bli offer for sitt eget gode navn og rykte. Det har blitt mindre av gåtene og akrobatikken vi forelsket oss sånn i forrige gang og mer av den råe fightingen denne genren kjenner så altfor godt. Det er ikke dermed sagt at alt det du kjenner fra 1’eren er borte, utvikleren har bare gitt alt annet litt mindre oppmerksomhet. En kort oppsummering er at grafisk har spillet blitt bedre, mens lyd- og gameplaymessig har det lidd ett aldri så lite tap i forsøket på å oppnå større salgstall.