Jeg lar blikket gli over de hvite, kliniske veggene. De skinner som nyvaskede baderomsfliser. Omgivelsene i Adrift er som hentet ut av en sci-fi-film fra Hollywood, bare uten forstyrrende "lens flare"-effekter. Du er ombord i en romstasjon noen tiår inn i fremtiden, og utenfor finner du scener som minner om en annen storfilm. Som i Sandra Bullock-filmen Gravity har romstasjonen blitt offer for en katastrofe. Den er delvis revet i fillebiter. De hektiske øyeblikkene Bullock må takle i filmen uteblir imidlertid her, siden skaden allerede har skjedd. Nå er alt rolig og stille igjen, mens romstasjonen flyter fredelig i bruddstykker, fremdeles i bane rundt jorda.
Vrakrestene har noe vakkert over seg, men de blekner i forhold til skjønnheten moder jord kan skryte av. Hvis du titter ut av vinduet, eller beveger deg utenfor delene av stasjonen som fortsatt er intakte, kan du nemlig se planeten vår fra utsiden. Det er mildt sagt et majestetisk skue! Det er som en fantasi vi alle deler. Du har sett det før på film, men aldri på denne måten. Takket være spillmediets største styrke, interaktiviteten, er du virkelig der oppe, hundrevis av kilometer over landjorda.
Den blå planeten suger til seg oppmerksomheten min, og til å begynne med blir jeg sittende måpende i godstolen. Jeg følte meg aldri liten eller ubetydelig slik klisjeen lyder, men jeg fikk en ro over meg. Jeg sugde inn all informasjonen øynene mine leverte til følelsessenteret i hjernen, mens underbevisstheten begynte å vurdere innkjøp av et VR-headset. For dette må jo være helt fantastisk med en vritual reality-hjelm på hodet, når det er så til de grader vakkert på PS4 koblet til en vanlig TV.
Jeg lukker munnen og begynner å granske kontinentet under meg. Hvilken verdensdel er det jeg ser på her, egentlig? Kan det være den østlige delen av Asia, bare opp-ned i forhold til det tradisjonelle verdenskartet? Jeg myser for å se nærmere, som om dét liksom vil fjerne skydekket som blokkerer deler av utsikten.
Så går alarmen. Sightseeingen må avbrytes. Verdens største severdigheten, bokstavelig talt, må vike for en liten flaske med oksygen.
Det har seg nemlig slik at romdrakten din lekker, og derfor må du konstant fylle på med ferskt surstoff gjennom hele spillet. Det er en skjebne langt bedre enn dine kollegers, som alle har omkommet, men det er likevel plagsomt. Ikke fordi det er noe galt med denne mekanikken i utgangspunktet, men fordi den bryter totalt med resten av spillet. Adrift prøver å være rolig og fredelig. Det prøver å formidle stillheten i verdensrommets vakuum, og den vakre grafikken er det soleklart største trekkplasteret. Derfor fungerer oksygensamlingen særdeles dårlig. Hovedmekanikken i spillet er i krig mot det resten av opplevelsen prøver å formidle. Man får ikke tilstrekkelig med tid til å nyte omgivelsene man er blitt plassert i. I tillegg er man nesten aldri i reel fare for å gå helt tom for oksygen, ettersom påfyllene sjelden er langt imellom. Så lenge du holder deg i bevegelse går det fint. Dermed blir hele mekanikken bare til bry for folk som ønsker å nye utsikten noen minutter.
Når man har fått spilt litt, og fascinasjonen knyttet til grafikken stilner, innser man dessuten at denne slitsomme oksygenjakten bare er toppen av en kransekake som har gått ut på dato. Med fare for å fremstå som primitivt i språkbruken vil jeg faktisk beskrive Adrift som et grenseløst vakkert møkkaspill. Hvis man tar bort det visuelle fra regnestykket er det veldig lite som fungerer her.
Kontrollene føles overdrevet seige og trege, og når du bulter borti ting tar det smertelig lang tid å få kontrollen igjen. Det gir naturligvis mening at man flyter rundt når man er vektløs i verdensrommet, men drakten din er fortsatt utstyrt med styreraketter. Disse kunne med hell ha vært litt kraftigere spør du meg, så gjøremålene ikke tok så fryktelig lang tid. Animasjonene er på sin greie nok, men man blir fort lei av å se dører bli åpnet på samme vis gang på gang. Og verst av alt, det er veldig ofte uklart hvor man bør sveve videre!
Man skjønner tidlig at man må reparere diverse moduler og andre fancy greier før man kan returnere til jorda. Det er derimot ikke åpenbart nok hvor man må sette kursen for å gjør det. De forskjellige seksjonene til romstasjonen er altfor like til at man klarer å orientere seg skikkelig, selv om du stadig besøker nye plasser som imponerer visuelt. Den første gangen du flyter inn i seksjonen satt av til matproduksjon, blir du målbundet av de friske grønne bladene som harmonerer overraskende godt med stasjonens ellers sterile interiør. Når du siden besøker stedet for tredje gang fordi du ikke finner veien du egentlig skal dra, er følelsene heller preget av frustrasjon, irritasjon og sinne. Du er avhengig av en dårlig radar for å finne veien videre, samt symboler som er vanskelige å få øye på. Radaren viser bare hvilken retning du skal gå, ikke selve ruten, og du må trykke på en knapp for å få frem symbolene som skal lede deg på rett spor. De kommer bare til syne når man er nærme nok, og resultatet blir derfor at man spammer denne knappen frenetisk uten at det er til hjelp de gangene man har gått seg vill.
Når det gjelder historien får man ikke vite nok til å identifisere seg med personene man tidvis hører lydklipp fra. Det er mulig årsaken bak katastrofen kommer frem av de valgfrie dataterminalene du kan gå inn på for å lese notater, men jeg kan ikke se for meg at dette er noe den gjennomsnittlige spilleren vil ta seg tid til. Ikke mens oksygenet stadig faller.
Dermed er du herved advart. Adrift er såpass vakkert og unikt at jeg ikke vil fraråde noen å sjekke det ut, men spillet har altfor mange designmessige og spilltekniske svakheter til å fortjene en regelrett anbefaling. Et stykke ut i spillet føler du deg som en vektløs vaktmester, mens jobber deg gjennom nok en treg transportetappe frem mot nok en dataterminal. Der du skal utføre reparasjoner eller andre prosedyrer du ikke forstår deg på. Dette kommer på toppen av de utallige gangen du kobler deg opp til oksygenstasjonene (med samme, trege animasjon hver eneste gang), og det blir rett og slett for ensidig og kjedelig. Du tar deg ikke tid til å se på utsikten lenger, for du vil bare bli ferdig.
Utvikler Three One Zero skal likevel ha for forsøket, men neste gang må de fokusere mer på gameplay. Hvis de hadde fjernet eller i det minste redusert jakten på oksygen, samtidig som de økte variasjonen i gameplayet og gjorde ting mer tydelig, kunne dette blitt noe langt mer enn bare et digitalt glansbilde. Helt på tampen er draken din reparert nok til å takle en skikkelig "space-walk", men selv hadde jeg lyst til å gi opp lenge før dette. Adrift står for en unik opplevelse i bane rundt kloden vår, men du kommer til å være grådig lei og klar for hjemturen på slutten. Mitt beste tips er å spille dette i korte etapper.