Advance Wars 1+2: Re-Boot Camp

Fire Emblem er i dag den aller mest kjente serien til Intelligent Systems, en andrepartsutvikler for Nintendo. Den stadig mer populære taktiske fantasy-rollespillserien er imidlertid verken den første eller eneste taktiske spillserien til selskapet, selv om Fire Emblems historie går så langt tilbake som til 1990. To år tidligere hadde selskapet lansert Famicom Wars, et taktisk krigsspill hvor spilleren tok kontroll over Red Star i kampen mot Blue Moon. På et rutenettkart måtte spilleren produsere soldater, tanker og annet krigsmateriell for å overta byer og fabrikker, slå fiendtlige enheter og overta fiendens hovedkvarter.

Famicom Wars ble starten på Wars-serien, som fikk spill til Famicom (NES), Super Famicom (SNES), Game Boy og Game Boy Color. Alle spillene var imidlertid forbeholdt det japanske markedet helt frem til 2001. Da Game Boy Advance entret banen så Nintendo sitt snitt til å endelig lansere serien på det vestlige markedet under navnet Advance Wars, og kombinasjonen av en leken grafisk stil og ekstremt tøffe turbaserte kamper viste seg å være en perfekt match for den håndholdte konsollen. Til sammen fikk vi seks Wars-spill (når man teller med Batallion Wars-spillene) før serien ble pensjonert etter det post-apokalyptiske DS-spillet Advance Wars: Dark Conflict i 2008, trolig på grunn av sviktende salgstall.

Siden den gang har serien ligget brakk, men med en økende interesse for taktiske spill har Nintendo valgt å børste støvet av den gamle Wars-lisensen og gitt Shantae-guruene i WayForward oppussingsoppdraget. Resultatet er Advance Wars 1+2: Re-Boot Camp, som samler de to Game Boy Advance-spillene til Switch i ny drakt. Spillet skulle egentlig vært lansert i fjor, men da verden plutselig ble kastet ut i en reell storkrig valgte Nintendo å utsette spillet. Den slags kan man nesten si det er tradisjon for i serien, da Advance Wars egentlig skulle lanseres til Game Boy Advance i USA 12. september 2001 og ble utsatt i to måneder av relativt åpenbare årsaker.

Historien sitter ikke i førersetet i de to første Advance Wars-spillene, så om det er en dramatisk fortelling du er på jakt etter bør du heller gå til søsterserien Fire Emblem. Kort fortalt følger vi begivenhetene i Wars-verdenen på kontinentene Cosmo Land (det første spillet) og Macro Land (det andre spillet), hvor nasjonen Orange Star blir utsatt for angrep av andre makter. Du må dermed bygge opp og lede hærstyrker på ulike slagmarker sammen med en kommanderende offiser (CO), som hver har sine styrker og svakheter.

Hver CO har en ultimat egenskap kalt CO Power som lades opp underveis i kamp og kan aktiveres når det passer deg. CO-en Andy er eksempelvis en dyktig all-rounder som kan fikse enhetene sine med CO-egenskapen Hyper Repair. Velger du muskelbunten får du en spesialist på tanks som samtidig er svak på artilleri og langdistanseangrep, og med CO-egenskapen Max Force blir stridsvognene enda sterkere. I de innledende brettene får du tildelt hvilken CO du styrer i kampen, men etter hvert får du større frihet til å velge selv hvilken leder som passer best til det oppdraget som ligger foran deg.

Mens enkelte taktiske spill som Fire Emblem og Triangle Strategy har et sterkt fokus på enkeltrollefigurer og tvinger deg til å holde dem i live slik at de ikke dør og du muligens mister dem for godt, handler Advance Wars-spillene om å ta kontroll over strategiske punkt på slagmarken og masseprodusere soldater og våpen. Alle enhetstyper har sine styrker og svakheter, så her gjelder deg å observere hvilke enheter fienden stiller med og kontre dette på mest effektivt vis. Hver enhet har en maks helse på 10 og utslettes for godt hvis de når 0, men skulle de bli skadet i kamp kan du ta dem med til en alliert by eller base for å gjenoppbygge enheten igjen. Du kan også velge å beholde dem i fronten, men enheter som har lavere helse vil også gjøre mindre skade på fienden. Skulle du ha to enheter av samme sort med mindre helse kan du velge å slå dem sammen, noe som kan være taktisk lurt i situasjoner hvor slagkraft betyr mer enn antall enheter. I tillegg spiller terrenget en viktig rolle, hvor fjell og byer gir bedre beskyttelse enn åpen mark, hav og veier.

Det er i denne balansen mellom taktikk, tolking av slagmarken og produksjon av riktige enheter for å kontre fienden at Advance Wars-serien alltid har vært i toppklasse, og heldigvis er dette en formel som holder seg like godt tjue år senere. Det hele begynner overkommelig med en opplæringsdel som har blitt både kortere og mer effektiv i nyversjonen, men etter hvert står de sterke utfordringene fort i kø. Utviklingen i vanskelighetsgrad kan til tider føles litt ujevn, særlig i det andre spillet hvor man får noen solide utfordringer midtveis i spillet, men for det aller meste vil gamle fans kunne glede seg over at Advance Wars-spillene ikke har mistet noe av den utfordrende appellen som fortsatt gir den ekstremt gode flyten man har lært å forbinde med serien. Blir utfordringen for stor kan man heldigvis nå gå ned en vanskelighetsgrad, men det er synd at man må spille gjennom spillene en gang først før man kan bryne seg på en høyere vanskelighetsgrad.

Med nye utgaver av de gamle spillene følger det også noen kvalitetsforbedringer, selv om de ikke er så mange som man kanskje skulle tro. Du har nå muligheten til å holde inne høyre triggerknapp for å spole opp hastigheten, noe som kommer godt med i de litt lettere kampene man helst bare vil bli ferdig med for å komme til de saftige godbitene. En enda mer hendig funksjon er muligheten for å restarte omgangen man har begynt på, noe man setter ekstra pris på de gangene man endte opp med å trykke feil eller ønsker å eksperimentere med ulike taktikker.

Vi må imidlertid snakke om elefanten i rommet. Som en del av oppussingsarbeidet har de to gamle Advance Wars-spillene fått et nytt grafisk utseende, hvor tanken er at dette skal ta seg bedre ut på nyere TV-skjermer. Borte er den klassiske pikselerte grafikken med sitt ekspressive uttrykk, og inn kommer en nyere og glattere stil hvor soldater og maskiner ser ut som de er laget av plast. I teorien kan en slik endring fungere, slik det for eksempel gjorde med nyversjonen av The Legend of Zelda: Link's Awakening, men når man tester det ut i praksis blir det dessverre et bomskudd for denne samlepakken. Mye av den gamle sjarmen og dramatikken forsvinner i den nye drakten, og de animerte sekvensene som også er lagt inn i spillet er heller ikke plukket fra øverste hylle. En plastikk-aktig look trenger ikke være negativt, men i dette tilfellet har den dessverre mer til felles med Fisher Price enn Lego.

De få gangene man opplever noen små ytelsesproblemer i spillet hjelper heller ikke på det visuelle inntrykket, spesielt med tanke på at WayForward faktisk har fått et helt år ekstra på å finpusse spillet. I det minste er nyinnspillingen av den karakteristiske musikken en god tolkning, selv om det også her hadde vært lov å håpe på litt mer. Det er derimot merkelig at det kun er enkelte ord og setninger som har fått stemmeskuespill, mens resten av dialogen kun forekommer i tekst.

Ser man på selve samlepakken er det også lov å være litt skuffet over det man får servert her. Man får de to originale spillene i ny drakt, en online-modus som nå gjør det lettere å spille opptil fire spillere samtidig, muligheten for å lage egne kart og et galleri hvor alt man har samlet av musikk og bilder av de ulike CO-ene dukker opp. Sistnevnte er dessverre en nokså tam affære sammenlignet med hva man finner i andre samlinger av gamle klassikere, som for eksempel Mega Man-kolleksjonene eller Atari 50: The Anniversary Collection, og de øvrige funksjonene er i større eller mindre grad bare videreføringer av elementer som eksisterte i de originale spillene. Her føles det som at WayForward har lent seg for mye på originalspillenes storhet fremfor å bygge videre på det gode grunnlaget for å levere en best mulig sluttpakke.

Det må også legges til at man merker tidens tann på begge spillene. Da de ble lansert på begynnelsen av 2000-tallet var markedet for taktiske spill av denne sorten mye mindre her til lands, og Advance Wars ble dermed et friskt pust inn i et spillmarked som skulle pløye ny mark i en ny konsollgenerasjon og et nytt årtusen. Siden den gang har flere spill både latt seg inspirere av og videreutviklet denne formelen. Bare det siste året har de taktisk interesserte spillerne kunne kose seg med Triangle Strategy, Tactics Ogre: Reborn, Mario + Rabbids: Sparks of Hope, Marvel's Midnight Suns og Fire Emblem Engage, for å nevne noe. Går man lenger tilbake har du også indie-spill som Wargroove, som i praksis er en Advance Wars-klone i fantasy-form som videreutviklet formelen på ypperlig vis. Stilt opp mot den skarpe konkurransen på markedet er det vanskelig for Advance Wars 1+2: Re-Boot Camp å hevde seg, til tross for at det grunnleggende innholdet fortsatt holder seg overraskende godt for alderen.

Kjernen i Advance Wars 1+2: Re-Boot Camp er fortsatt to bunnsolide spill som byr på timevis med kvalitetsinnhold, og for fans av turbasert taktikk som aldri har spilt spillene før er dette en samlepakke som absolutt bør vurderes. For gamle fans kan jeg også gledelig melde at den gamle avhengighetsskapende følelsen som spillene kunne by på fortsatt er til stede, og når man først blir oppslukt i et slag er det vanskelig å legge kontrolleren fra seg. Samtidig har kampen om det taktiske beinet tilspisset seg de siste årene med mange gode og ferske rekrutter, og med en grafisk innpakning som ikke akkurat gir følelsen av topp kvalitet vil samlepakken slite med å utmerke seg i det moderne spillandskapet. Advance Wars 1+2: Re-Boot Camp er bra, men det kunne vært bedre.