Agatha Christies And Then There Were None

Det er visse spill som tar deg med tilbake til de gode gamle dager. Til eventyrspillenes glanstid. Til den gang det var normalt, om ikke obligatorisk, og stikke den 10 meter lange stigen man hadde funnet i et bortgjemt skur i lomma til senere bruk. De mest nostalgiske av oss lengter tilbake til denne tida. Det er de samme av oss som jubler når vi igjen kan oppleve disse små gledene. Denne gangen er det Agatha Christie som står for både spenning og nostalgi. Men jubler vi?

Agata Christie blir kalt dronningen av krim, og vi blir her presentert for Then There Were None, også kjent som Ti små indianere for de som har vært borti denne fortellingen tidligere. Det hele tar utgangspunkt i et noe grotesk barnerim som handler om 10 små indianere (her 10 små seilergutter), som en etter en forsvinner fra hverandre ved at de dør eller kommer bort.

I overført betydning ved Agatha Christies penn utspiller historien seg som følger. Ti forskjellige mennesker blir invitert til å tilbringe et par dager i et gjestehus på Shipwreck Island, en øy langt utenfor sivilisasjonen. Ingen av disse menneskene kjenner hverandre eller mannen som inviterte dem, men alle har en viss forbindelse til ham. Høflige som de var på den tida så takket de ja til invitasjonen, og alle som en ender de opp på øya.

Du er Mr. Narracott, båtføreren. Din jobb er å få menneskene til øya, bære opp koffertene deres, for så å kjøre båten tilbake til fastlandet. Men skjebnen vil det ikke slik. På vei ned til båten igjen finner du den havarert. Det er ingen mulighet å kontakte fastlandet og stormen er på vei, så du må tilbringe natten i huset. Når alle er på plass ved middagsbordet blir det tydelig at verten, Mr. U. N. Owen, har blitt forhindret på fastlandet, og ikke kommer til øya før senere. Han har derimot klargjort en grammofonplate med en velkomsthilsen som skal spilles av i finstuen etter middagen.

Enhver god historie har et vendepunkt. En hendelse som endrer rammebetingelsene for historien, og gir en ny og uventet vri. I alle historiebaserte spill med respekt for selv er denne til stede, og Then There Were None er selvfølgelig intet unntak. Mr. Owens velkomsthilsen til gjestene viser seg å være en rekke anklagelser til gjestene om at de alle har vært ansvarlig for et annet menneskes død, og at alle er mordere. 10 mennesker, en grammofonplate, 10 anklagelser. Gjestene blir urolige, og en av dem faller død om. "Ten little sailorboys went out to dine, one choked himself, and then there were nine".

Fanget på øya tar du rollen som etterforskeren som tar sikte på å finne ut hva det er som egentlig foregår. Hvem er Mr. Owen? Hva er det som foregår i gjestehusets mørke kroker? Og hva er det Shipwreck Island skjuler bak sine høye berg og skjulte strender? Og etter hvert som flere av gjestene dør på mystisk vis utfolder øya og gjestehuset sine mørke hemmeligheter. Du forhører personer, sniker deg rundt om natten, og nøster opp de løse trådene. Sakte, men sikkert.

And Then There Were None er et klassisk eventyr som spiller på alle strengene som gjør denne sjangeren noe vi fortsatt savner, og ønsker vi kunne fått mer av. Stemmeskuespillet og musikken er så godt gjennomført at du virkelig føler at du er tilstede, og at dette er et virkelig mysterium, med virkelige mennesker, som må løses for enhver pris. Og du higer stadig etter mer for å finne ut hvem morderen er. Grafikkmessig når spillet aldri store høyder, men det er tilgivelig i et spill som dette som viser så mange andre styrker. En autentisk stemning og en enestående historie. Derimot er det visse ting ved helheten som slår sprekker når spillet av og til mister framdriften, noe som fører til forvirring. Hadde Agatha Christie vært blant oss i dag ville hun uansett vært stolt. For dette er krim og spenning på høyt plan. "One little sailor boy left all alone. He went and hanged himself, and then there were none..." Og ja, vi jubler.