Jeg er nok ikke alene om å ha gledet meg lenge til Remedys hjertebarn Alan Wake - og da mener jeg LENGE. Spillet ble annonsert allerede på E3-messen i 2005, og siden det har det blitt gjort en rekke forandringer og oppgraderinger på spillet. Alan Wake var i manges øynes et ørlite hakk fra å bli den moderne Duke Nukem Forever, men ble i siste liten bekreftet for en vårlansering under årets X10-messe i regi av utgiver Microsoft.
Eventyret blir presentert som en slags TV-serie, hvor hvert kapittel - eller episode, om du vil - avsluttes med en cliffhanger, og hvor hvert nye blir introdusert med en oppsummering av historien så langt. Ikke ulikt serier som Prison Break og Lost, for de som vil ha moderne sammenligninger. En morsom ide som fungerer fint, selv om det jo hadde vært hyggelig å se disse sekvensene når jeg lastet inn lagringene mine etter noen dager uten å ha spilt i stedet for rett etter at jeg hadde fullført forrige episode.
Vi følger altså den enormt suksessrike grøsserforfatteren Alan Wake, som sammen med kona tar seg en pause fra storbylivet i New York for å nyte stillheten i Bright Falls, en avsides landsby omgitt av majestetiske fjell. Med storslåtte naturopplevelser en armlengde fra inngangsdøra og muligheten for å stupe ut i det lokale tjernet fra verandaen tennes det et lite håp for at Alans frustrerende skrivesperre skal gi seg. Det er bare synd at Bright Falls har mer til felles med Twin Peaks enn noe annet og onde og mørke krefter for tiden ferierer i nevnte tjern.
Kona forsvinner sporløst, og med et saftig hukommelsestap setter vår helt ut på en redningsaksjon utenom det vanlige i en verden som ser ut til å være konstruert av hans eget hode. Ettersom Herr Wakes talent ligger i å skrive skumle historier tar det derfor ikke lang tid før heller ugreie konfrontasjoner begynner å melde seg. På veien gjennom eventyret kommer han over ark med tekst han ikke husker å ha skrevet, men som beskriver alt som skjer - og ikke minst kommer til å skje - i detalj.
Disse arkene fungerer innledningsvis veldig godt til å forberede deg på ublide møter, og de gir iblant tips om hvordan du skal stoppe de nye typene fiender som dukker opp. Ettersom man et lite stykke inn i spillet forstår grunnprinsippene mister de imidlertid litt av nytteverdien sin, og endte etter hvert opp med å spolere handlingen for meg ved å konstant fortelle hva jeg hadde i vente ti minutter senere i spillet. For det er sjelden man må være særlig kreativ for å ta knekken på de mange angriperne man møter på.
Et stort antall innbyggere har nemlig blitt besatt av et altoppslukende mørke som beskytter dem mot alt av kuler Alan skyter etter dem. Ved å fiske frem lommelykta og fokusere en velrettet lysstråle midt i panna på dem slipper mørket til slutt taket, og de fremdeles mannevonde innbyggerne er åpne for knerting. Men lykta trenger man batterier, og i likhet med kuler og patroner må det stadig fylles opp for å utgjøre noe særlig motstand for de besatte bygdingene.
Og akkurat her kunne Alan Wake blitt en ekstremt ubehagelig og skummel opplevelse. Begrenset ammunisjon. Det fungerer alltid. Men i stedet får man så og si kastet det etter oss uansett hvor man snur seg. I likhet med nevnte ark som til stadighet forteller hva jeg har i vente fungerer denne ammo-flommen som en slags hånd å holde i fra utviklerens side. Jeg er alltid trygg, jeg føler meg aldri skikkelig utsatt. For jeg er rustet til beinet og har allerede lest hva som kommer.
Alan Wake er altså ikke et grøsserspill, men det er for all del spennende til tider. Atmosfæren i spillet er helt fantastisk, og jeg sliter på stående fot med å komme på noe som kan måle seg med det på dette feltet. Når det blåser opp i skogen og man ser trærne rundt seg svaie i vinden mens den plutselig ankomne tåken får stjernelyset til å danse en skyggedans på bakken rundt deg, og når mørke skikkelser kommer mot deg fra de dypeste krokene av skogen, da er det bare å klype seg i armen. En får frysninger av mindre.
Og lys- og skyggeeffektene akkompagnerer de utrolig vakre omgivelsene Bright Falls byr på gjennom hele oppholdet. Vi snakker solide naturopplevelser her. Brølende fossefall, blikkstille tjern, fuktige huler og majestetiske utkikkstopper. Jeg ble aldri lei av å stoppe og se meg rundt i naturen Remedy har skapt i spillet.
For å forlenge levetiden på spillet har Remedy slengt ut en rekke innsamlingsobjekter man skal lete etter, og selv om slikt ofte oppmuntrer til utforsking, ødelegger det faktisk litt for rytmen i spillet. En ting er radioprogrammene man kan høre på eller de Twilight Zone-lignende minigrøsserne på byens mange TV-skjermer, men blinkende kaffetermoser blir for lavpannet. Jeg skjønner greia, kaffe holder deg VÅKEN, men for det første blinker de for at du skal finne dem lettere, noe som dreper den dunkle stemninga i mørke områder. For det andre gjør det at jeg i stedet for å momentant løpe ut av et brennende hus mens en bulldozer prøver å jevne det med jorda blir igjen for å gjennomsøke rommene etter kaffe først.
Alan Wake er på sitt beste når man er i konstant bevegelse, enten man jager noen eller blir jaget selv. Men det er som et spøkelsestog, om du hopper ut av vogna er det plutselig ikke så skummelt lenger. Gåtene i spillet begrenser seg til å finne spaker og strømaggregater, og et usedvanlig hjelpsomt radarsystem sørger for at du til en hver tid vet hvor du finner alt du måtte trenge. Det er vel forsåvidt mer oppgaver enn gåter. Igjen blir vi holdt i hånda av Remedy.
Sleng på at Herr Wake konstant overøser deg med unødvendige og overflødige betraktninger, betraktninger av den typen du helst vil gjøre selv, og du ser kanskje mønsteret som leder til mitt ene store ankepunkt ved hele Alan Wake: Remedy ser ut til å ha prestasjonsangst.
Eller, de virker i hvert fall livredde for å miste spillere underveis. Jeg døde et fåtall ganger, gikk aldri tom for batterier eller ammo, var alltid forberedt på alle konfrontasjoner og satt absolutt aldri fast i noen av de altfor få gåtene i spillet. Den ekstremt Stephen King-inspirerte historien er akkurat så lettfattelig at selv de tregeste i rommet får den med seg, mens byen som skamløst replikerer Twin Peaks til siste flis likevel har et interessant nok persongalleri at man klarer å hygge seg likevel. Det er en Grandiosa-tilnærming av det som kunne vært et virkelig utfordrende - både mentalt og fysisk - gyserspill, men reduserer seg til en halvslapp påskekrim av den sorten som vises klokka syv på kvelden.
Å lansere et spill i 2010 som baserer seg på 5-6 år gamle spillbarhetsprinsipper er mildt sagt risikablelt, og det finnes en rekke eksempler på tilsynelatende revolusjonerende spill som har blitt helt irrelevante ved lansering fordi utviklerne ikke har fått ut fingeren tidligere. Spillmediet er i konstant utvikling, og det tar ikke lang tid før det nyeste og ferskeste er gårdagens nyheter og oppleves som sidrompa.
Alan Wake havner et sted i midten. Deler av spillet er forfriskende og engasjerende, andre er utdaterte og irriterende. Det er tydelig at spillet har gjennomgått en god del skjønnhetsoperasjoner, men mens grafikken har fått alle ansiktsløftene, har designdokumentet måtte ta til takke med en uforsvarlig lang rekke fettsuginger. Jeg skulle gjerne sett litt mer gutsing fra Remedys side, og at de turte å overlate flere av opplevelsene til oss spillere. Slik det er nå er det et vellaget og gjennomtenkt actioneventyr som mangler litt brodd og når bare nesten opp til de virkelig gode opplevelsene.