Among the Sleep

Among the Sleep er et uavhengig spill utviklet av norske Krillbite Studio. Det startet som et studentprosjekt og har utviklet seg til å bli et av de mest lovende norske utgivelsene i år. Det tar etter skrekkspill som Amnesia og setter spilleren i kroppen til et to år gammelt barn, med alle de begrensningene og fordelene dette innebærer. Man når ikke så lett opp til dørhåndtak, for eksempel, men man kan krype under mange ting, og man kan knuge seg til bamsen sin om ting blir for skummelt.

Among the Sleep er mer et konsept enn et spill. Det utfordrer en usagt tabu i spill om at man ikke kan bruke barn eller sette barn i farlige situasjoner. Among the Sleep tar en sjanse på å prøve noe nytt, og det lønner seg. Rent teknisk har det sterke kjerneelementer med noen svakheter i polstringen. Historien er enkel og driver spillet fremover. Gameplay er ikke mer komplisert enn det trenger å være og områdene er begrensede selv om de er godt designet. Man kan spille seg gjennom Among the Sleep på en kveld, men det viktige er at man føler noe når man gjør det.

Jeg testet en liten del av spillet for en stund siden og ble imponert over hvor involverende det var, og hvor effektivt perspektivet og lydbildet var blitt forvrengt for å simulere sanseinntrykket til et barn. Idet spillet startet denne gangen, derimot, ble jeg redd for at jeg allerede hadde opplevd det beste spillet hadde å tilby. Åpningssekvensen er en oppstilt og forhastet sekvens hvor hovedpersonen har bursdag og får smake på kake for første gang, får en slitt gammel bamse i gave og deretter blir lagt rett i seng. Stemmeskuespillet, som forøvrig er overraskende bra for et norsk indiespill, avslører svakheter i dialogskrivingen idet figurene lirer av seg klisjeer og unødvendig eksposisjon. Vi trenger ikke å få vite at moren vil at bursdagen til barnet skal være perfekt. Når bamsen sier at noe er skummelt blir det faktisk mindre skummelt for min del. Banedesignet, omgivelsene og lydbildet gjør en god nok jobb i å videreføre den stemningen det er meningen jeg skal ha.

For som jeg sa i min sniktitt av spillet, så har Among the Sleep en fantastisk grufull stemning, og det er takket være et detaljert og krystallklart lydbilde og nøye utformede omgivelser. Jeg blir derfor skuffet når alt det harde arbeidet som er blitt lagt ned for å utvikle Among the Sleep blir undergravd av unødvendige spesialeffekter og jatting fra bamsen. Hadde bamsen vært stum og heller gitt veiledning i form av å peke eller gestikulere, så tror jeg historiefortellingen i spillet hadde fremstått som mye sterkere, og spillet som helhet hadde vært skumlere. Når jeg nettopp har gjennomført et kjempeguffent kapittel og bamsen lirer av seg at et barn burde ikke måtte oppleve slike ting, så syns jeg det ødelegger. Jeg blir fortalt noe jeg allerede har fått følt på kroppen.

Krillbite har skjønt at lyd er alfa og omega i et skrekkspill. De har brukt tid til å spille inn lydene skikkelig. Ting knirker, klirrer, suser og hyler akkurat slik man forventer, og i samspill skaper dette en perfekt uhyggelig stemning. I ett kapittel går jeg rundt i en mørk skog med uendelig høye trær og knuger tett til bamsen min. Plutselig ser jeg en skikkelse mellom trærne. Vanligvis ville jeg fryst og stirret intenst på skikkelsen, usikker på om det var ekte eller innbilning, men spillet fjerner all tvil ved å spille en intens fiolinhyling samtidig som skjermen begynner å riste. Ja, dette er et monster, og ja jeg vil komme meg vekk, men ikke fordi det er skummelt. Jeg vil bare at den irriterende lyden skal stoppe.

Jeg kjenner igjen denne skrekktaktikken fra Amnesia. Jeg syns det ble litt smør på flesk da og jeg synes ikke det fungerer bedre her. Etter min mening så er det sant i det fleste tilfeller at mindre er lik mer, og det synes jeg stemmer veldig godt i Among the Sleep. De skumleste øyeblikkene er de jeg ikke forventer. Jeg går rundt og leter etter noe, snur meg bare for å sjekke bak meg og rekker akkurat å se et monster idet det griper tak i meg løfter meg opp samtidig som skjermen blir svart. Jeg hylte, og det som skremte meg var ikke skjermristingen eller fiolinhylingen, men det at jeg lot noe snike seg opp bak meg.

For ja, man kan dø i Among the Sleep. Det blir ikke annonsert med blod eller vold, men man vet med seg selv at det skjedde. Skjermen blir svart med et svakt rødskjær i ytterkantene, og man kjenner det knyter seg i magen. Jeg har på følelsen at dette vil bli kontroversielt, for det er ikke mange spill som tørr å sette et barn i slike situasjoner, selv om det foregår et drømmeaktig univers.

Among the Sleep er ikke et langt spill, men det er underholdende fra start til slutt. Alle områdene er nydelig utformet og om ikke dette spillet får en eller annen pris for det visuelle så vet ikke jeg. Det har mer enn nok svakheter, noen relatert til spilldesign og noen relatert til det tekniske. Ved første gjennomspilling gikk spillet i stå og jeg måtte begynne på nytt fordi bamsen ble stående og stirre på en dør, i stedet for å si det han skulle si og drive spillet fremover. Det jeg tror Among the Sleep vil bli veldig populært som fremover er en plattform for å teste Occulus Rift. Det er allerede et spill det er lett å leve seg inn i, og med gode hodetelefoner og virtuell virkelighet tror jeg det vil bli som å tre inn i en annen verden.

Jeg vil anbefale Among the Sleep på samme grunnlag som jeg ville anbefalt The Stanley Parable. Selv om det er kort så er det godt, og på mange måter er det en opplevelse man bør få med seg. Jeg tviler på at vi vil se et spill som ligner på dette på veldig langt tid, og fortjener anerkjennelse for å prøve noe nytt og få det til ganske bra. Samtidig er det et norsk spill med en utrolig høy kvalitet, som viser hva neste generasjon av spillskapere i landet vårt har å by på.