Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
anmeldelser
Shadow of the Beast

Shadow of the Beast

Shadow of the Beast er et visuelt vakkert spill som tar oss tilbake til plattformspillenes stortid og vekker liv i et monster som har ligger i dvale altfor lenge...


Facebook
TwitterReddit

Da Shadow of the Beast ble sluppet til Amiga i 1989, revolusjonerte den spillverdenen. Grafikken var forut for sin tid både i form av flyt og farge, og atmosfæren som ble skapt gjennom musikken og den mystiske karakteren man spiller gjør at mange fortsatt husker og verdsetter spillet. Det var derfor ikke sjokkerende at mange 80- og 90-tallsbarn ble tvilsomme da det ble annonsert at Heavy Spectrum Entertainment Labs ville bringe nytt liv til trilogien og lage en ny versjon for PS4. 
Men fortvil ei, for dette er virkelig hvordan man skal lage en remake. Heavy Spectrum har tatt det beste fra fortiden og gjenskapt Shadow of the Beast den riktige måten.

Da jeg satt meg ned for å spille Shadow of the Beast for første gang hadde jeg små forventninger. Ikke bare var originalspillet aldri en av mine favoritter, men plattformspill generelt har aldri helt vært min greie. Trodde jeg. Etter en god del timer med Shadow of the Beast begynner jeg faktisk å vurdere å gi dem en ny sjanse.

Shadow of the Beast

En ting må jeg innrømme - å forstå hele historien bak Shadow of the Beast trengte litt etterarbeid, ikke bare fordi navnene er ganske så kompliserte, men fordi mye er ikke helt klart før man har rundet det helt. Man spiller som Aabron, et monster som til å begynne med er fanget av et mystisk vesen kalt Zelek. De lever i en ondskapsfull verden, full av fiender og hemmeligheter. Aabron finner etter hvert ut hvorfor han er monsteret han er, og begir seg ut på en tokt i håp om å finne ut mer om bakgrunnen sin. Spillet er blodig og fiender skal drepes, men mot slutten vil alle fiendene og deres mening i spillet bli forklart.

Eller noe sånt. Historien er ikke den enkleste å forstå etter første gjennomspilling, men dette er desidert et spill som er ment å spille flere ganger, likt så mange andre plattformspill før den. Man kan nemlig låse opp nye ting jo mer man spiller, og jeg regner med at etter et par runder vil man forstå historien bedre.

Shadow of the BeastShadow of the BeastShadow of the Beast

Men historien er ikke det viktigste, for det er nemlig det visuelle som stjeler rampelyset, og det visuelle er definitivt en av Shadow of the Beast sine beste kvaliteter. For det er slående vakkert til tider, og man vil ofte stoppe opp og bare observere landskapet. Her er det ikke snakk om realisme, men heller spennende abstrakt kunst, bakgrunner som tar pusten fra deg, og elementer på alle nivåene som fletter seg sammen og forteller oss historien som kanskje ikke helt kommer frem ellers. Vi starter i et vakkert og frodig landskap og ender opp i Mad Max-lignende ørkener, underjordiske huler, templer og landskap i brann. Kort sagt går vi fra det lyse og vakre til det dystre og mørke.

Det var flere øyeblikk i spillet hvor jeg stoppet opp og fikk flashback til følelsen jeg hadde da jeg spilte Journey. Det er lagene av forskjellige teksturer som gjør susen, alt fra planter til plattformer, og sammen med musikken former de noe helt spesielt.

Shadow of the Beast

Mekanikkene i spillet er også noe som skiller den fra andre plattformspill. Det er ikke bare å gå til høyre og stikke ned fiende etter fiende, slik originalen for det meste var. Allerede i begynnelsen av spillet beveges synspunktet vårt, både via å zoome inn og ut og ved å vri seg. Tidlig i spillet blir kameraet vendt og zoomer ut, og vi ser et slott fremfor oss som kunne like godt vært i Ringenes Herre (det kommer til og med en ring inn i bildet på et tidspunkt). Vi fortsetter å gå fremover, og plattformens vinkel endres igjen. Dette skjer ved flere anledninger, både sidelengs, opp og ned, innover og utover, og dette er kanskje en av Shadow of the Beast sine største styrker- det er absolutt ikke stillestående, selv om man for det meste gjør de samme tingene om og om igjen.

Man får også muligheten til å teleportere etter et par nivåer i spillet, noe som både ser flott ut og som gir spillet mer dybde enn andre plattformspill. Disse blir også flittig brukt i flere utfordringer som gjør at du må tenke litt - det er altså ikke bare snakk om slåssing og utforskning, men å løse gåter og tenke smart.

Shadow of the BeastShadow of the BeastShadow of the Beast

Gjennom spillet får man poeng basert på fiendene du dreper og hvordan du gjør det. Combat-systemet er noe kronglete til tider, og selv om det er flere måter å drepe fiender på er det ikke alltid like åpenlyst hvordan, og noen ganger feiler rett og slett angrepene man går for, selv om man trykker riktig. Man har en Rage-sekvens, hvor man må trykke febrilsk for å skaffe poeng og få helse, og andre triks som bare rett og slett ser tøffe ut. Og det er kult når man først klarer det, men det var tider hvor jeg fant slåssingen litt for tung. Det samme gjelder hvordan man styrer karakteren selv - å klatre seg fast til vegger kan spesielt være litt utfordrende til tider, og dette sammen med et kamera som til tider beveger seg gjør at visse deler av spillet var i overkant vanskelig - spesielt med tanke på at jeg spilte både på begynner-nivå og normal. Det er et par seksjoner i spillet hvor det å hoppe og klatre er spesielt viktig, og disse nivåene virket nærmest umulig til tider å gjøre på grunn av mekanikken.

Likevel var det en god følelse når man endelig klarte det, og det er fint at utviklerne ville legge inn flere typer måte å drepe fiender på og flere måter å navigere seg gjennom nivåene. Det, og at det i motsetning til andre spill nå til dags faktisk er litt vanskelig. Her er det ikke bare snakk om å slakte fiende etter fiende, men å løse gåter og utforske. Uten dette hadde spillet antageligvis vært veldig kjedelig. Men igjen, litt arbeid kunne blitt gjort på mekanikken for å gjøre både slåssingen, klatringen og hoppingen litt mykere.

Når det gjelder vanskelighetsgraden blir den naturlig vanskeligere med hvert nivå, og alle bossene er forskjellige, med forskjellige svakheter. Der noen er vanskelige å tolke, er andre enkle å felle med én gang. Jeg skal ikke avsløre for mye, men en ting skal sies - finalen er akkurat så vanskelig som man vil ha den, selv om selve nivået virker litt utenfor alt annet. Man får en jet pack i et spill hvor du har føltes mer ut som en monsterversjon av Indiana Jones enn Logan fra Logan's Run. Tolk som du vil.

Shadow of the Beast

Det er også enkelt å dø i spillet, men man får heldigvis valget av å enten restarte nivået, drikke elixir eller «spise» en uskyldig sjel. Ikke at jeg helt vet hva det betyr, og det hadde for så vidt ingen effekt på spillet annet enn medaljen du fikk på slutten, men det er i hvert fall hyggelig å ikke ende opp på begynnelsen av et nivå etter en halvtime av å hoppe fra plattform til plattform, unngå udødelige monstre og feller, for så å dø av et klønete fall.

Som nevnt får man poeng gjennom spillet i klassisk arcade-stil, og disse kan man bruke til å kjøpe ting i hva som kalles «The wisdom of shadows» så fort man runder et nivå. Poengene bruker man på alt fra egenskaper til bruk i kamp, våpen oppgraderinger, og, overraskende nok, evnen til å spille originalspillet. En ting som man også kan kjøpe er evnen til å få undertekst på hva fiendene dine sier gjennom spillet, for det skjønner du nemlig aldri. Litt kjipt for de som kanskje vil kun spille gjennom en gang, men smart med tanke på at man vil spille nivåer igjen for å forstå hva som blir sagt og forstå historien bedre.

Shadow of the Beast er en reise, en reise fra det naive til det virkelige. Man ser en verden som blomstrer og man ødelegger den, men kun for å få frem sannheten. Det er i hvert fall det jeg fikk ut av historien, og det er virkelig et spill som kan tolkes vidt forskjellig fra person til person. Spillet føles til tider mer intimt enn andre plattformspill, og selv om Aabron ikke akkurat er en karakter full av personlighet, ser man ofte glimt av hva han virkelig er og hvordan han ble slik - for ikke å snakke om grunnen til at han gjør det han gjør.

Shadow of the Beast

Fra musikken til de slående vakre landskapene, mystiske vesenene man kjemper mot og slott man utforsker - Shadow of the Beast er et ganske flott spill, og et friskt pust i en spillverden full av skytespill og oppfølgere. Spillet holdet seg tro til tonen i originalspillet, men gir en ny generasjon en smakebit på en tid som var enklere enn hva den er nå. Selv om kontrollene er til tider litt trøblete blir slåssingen sjeldent kjedelig, og er et spill som definitivt kan spilles om igjen. Om du er glad i det visuelle, det mystiske og - selvfølgelig - plattformspill er Shadow of the Beast definitivt noe for de. Vi trenger alle en pause fra alle AAA-spillene til tider, og Shadow of the Beast er et spill å anbefale for dette.

Det bør sies derimot at dette er et hat/elsk spill. Noen liker å se og forstå historien i et spill krystallklart, mens andre liker å skape deler av historien selv. Noen liker plattformspill, andre ikke. Og noen liker blodige monstre mens andre vil heller løse puslespill uten søl.

Uansett er Shadow of the Beast et friskt pust som viser oss hvordan selv de blodigste spill kan bli vakre kunstverk. Og selv om et spill blir gjenskapt tiår senere betyr ikke det at det vil feile. Plattformspill trengte litt nytenkning, og Shadow of the Beast baner definitivt vei for nye måter å utforske sjangeren.

07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Visuelt slående, musikk som bringer tilbake originalspillets tone, underdreven, men interessant historie, spennende bruk av synsvinkler, plattformspill uten å være stillestående, slåssing som sjeldent blir kjedelig, kan spilles flere ganger.
-
Må spilles om igjen for å forstå hele historien, ineffektive og tunge kontroller til tider, ikke alltid like intuitivt hvor man skal gå videre som resultat av skift i vinkel, et par nivåer som ikke helt «passet inn» i tonen.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene