Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
anmeldelser
Anthem

Anthem

De grunnleggende delene av Bioware sitt storspill er så ekstremt gode at det er synd tekniske svakheter og merkelige designvalg vil gjøre at mange hopper av tidlig.

Forventninger kan være en merkelig ting, særlig i dagens spillverden hvor ting ofte endres etter lansering. Bioware sitt Anthem er et kroneksempel på dette. Studioet har gjennom årene gitt oss fantastiske historier og karakterer, så fansen begynte å tvile med en gang det ble klart at det neste spillet ville være av live service-slaget i en verden med andre spillere. Denne gangen ville mesteparten av fokuset tydeligvis være på gameplayet. Slikt er vanskelig å få til når man har fulgt den samme oppskriften i flerfoldige år. Kanskje er det derfor Anthem sliter med en identitetskrise og noen skavanker mer erfarne utviklere i sjangeren ville unngått, men samtidig viser at Bioware fortsatt er fylt med talent.

Anthem

La oss bare få det unnagjort. Anthem har ikke den historiefortellingen mange forbinder med Bioware. Ikke misforstå, karakterene er fortsatt utrolig interessante og troverdige. Frostbite får vist styrkene sine med noen fremragende animasjoner ned til den minste, lille detalj. Om det er et lite nervøst smil, øyne som glimter til når de får gode nyheter eller vibrasjonene i stemmen til personer som ikke kan vente med å få fingrene i den mystiske gjenstanden jeg har fått tak i til dem. Alt er så ekstremt gjennomført at jeg av og til må klype meg i armen for å minne meg selv på at disse karakterene bare er tall og algoritmer i et spill, ikke personer jeg snakker med i en videosamtale. Derfor har jeg egentlig ikke noe imot å gå rundt i Fort Tarsis etter hvert oppdrag for å snakke med noen av favorittene mine. Flere av dem har også noen ganske interessante historier å komme med, noe som ikke kan sies om spillets hovedhistorie.

Ting starter relativt mystisk og nysgjerrighetspirrende, men ting utvikler seg liksom aldri. Dialogvalgene vi tar vil bare av og til endre hvilken fortelling vi hører fra den spesifikke karakteren nesten gang, mens de såkalte overraskelsene i historien er mer forutsigbare enn annonseringen av et FIFA-spill hvert år. Hovedantagonisten er totalt forglemmelig siden han får det som kanskje er ti minutter på skjermen uten noen form for personlighet, så han kunne nesten vært fjernet fra spillet uten stor betydning. Mot slutten blir det åpenbart at det venter noe mer spennende i kommende utvidelser, mens det bare er karakterene som drar meg videre i historie generelt. Foreløpig føles det rett og slett bare som første episode av en TV-serie, så det beste jeg kan si om historien er at den har stort potensiale.

AnthemAnthemAnthem

Der har du også de to ordene som oppsummerer hele Anthem: stort potensiale. Kjernen i gameplayet er ekstremt tilfredsstillende. Javelin-draktene er virkelig som å ta på seg superheltkostymet. Å fly rundt er lekende lett. Jeg kan svinge meg mellom trær, fly millimeter fra vannoverflaten og spinne til siden for å unngå en ildkule med null problem. Samtidig er de spesielle ferdighetene til hver av de fire draktene både særegne og tilfredsstillende å bruke, særlig når du har lært deg å kombinere dem på noen ekstremt effektive måter. Da har jeg ikke engang nevnt Ultimate-angrepene. Man føler seg virkelig uovervinnelig når Rangeren sikter seg inn på et titalls fiender og slipper løs en haug med raketter, Colossusen drar frem den fryktinngytende granatkasteren sin og fyller skjermen med eksplosjoner, Stormen gjør alt i nærheten til aske med både ild og lyn eller når Interceptoren kutter seg gjennom horder av fiender som smør. Da har det ikke så mye å si at de vanligste våpnene føles ekstremt like, og at man må vente til de sjeldnere våpnene litt senere i spillet for å virkelig merke forskjellen med ulike perks. Mangelen på variasjon er derimot et mye større problem.

For Anthem sliter som forventet med at store deler av verdenen, fiendene og oppdragene er så til de grader like. Å kunne forutsi hvordan et oppdrag vil utvikle seg nesten hver eneste gang blir ekstremt kjedelig i lengden. Nå skal Bioware ha skryt for å ha med noen få gåtelignende sekvenser i enkelte oppdrag, men utenom det vil du enten skyte deg gjennom et rom fylt med fiender helt til en eller to sterkere figurerer kommer, holde deg innenfor et bestemt område mens horder av fiender kommer stormende eller komme deg fra A til B med en gjenstand. Når du i tillegg vil kjempe mot de samme fiendene om og om igjen vil du nok ofte merke at hjernen flyter over av déjà vu. Ikke særlig artig, spesielt når mange av disse øyeblikkene byr på en haug med tekniske problemer også.

Anthem
Anthem
Anthem