Army Men: Green Rogue

3DO har enda en gang funnet frem den grænne plasten og infiseret deres ansattes blodomlæp med den. I stedet for avanserte figurer med x antall polygoner, som de normale utviklerne foretrekker, påvirkes disse utviklerne i retning, at de ikke kan lage annet enn ensfargede plastsoldater, akkurat som de man en gang lekte med i sandkassen.

Rasisme?
Det er ikke mange spillserier, som er like store som Army Men, i hvertfall ikke hvis man ser på mengden spill. Green Rogue er enda et spill i rekken, hvor du som klonet megasoldat som vanlig skal stoppe soldater med annen kroppsfarge (plastrasisme?). Denne gangen foregår det altså på PlayStation 2, hvilket gir et bedre grunnlag enn de tidligere spillene - eller hva?

First Impressions... Don`t last
Da spillet landet i postkassen, blev pakken flådd opp raskere enn Julenissen kan si "Ho Ho Ho". Et blikk på omslaget fikk opnet æynene mine, for jeg har alltid ment at Army Men spillene har hatt en viss sjarm over seg. Men allerede etter kort tid i sofaen med spillet, begynnte den færste skuffelsen å melde seg.

Selve konseptet er etterhvert ganske slitt. Army Men: Green Rogue fungerer på samme måte som et sidescrollende plattformspill, bortsett fra at man denne gangen har fjernet hoppingen. Man dyttes rundt på relativt ensformige baner, som teller 16 i alt. Bevegelsene er mildest talt begrensede, man kan læpe litt rundt hist og pist, men sidder ofte fast. I stedet for å kunne hoppe over en stein, hvilket ville være den naturlige læsningen, må man rygge og ta en annen rute. Selvfælgelig er man ikke mer enn en plastsoldat, men allikevel!?

Bind for æynene, når man sikter?
Det, som irriterer mest i spillet er siktet ditt. Når fienden dukker opp foran deg, virker det fint nok, ettersom det er den veien man hele tiden peker. Men så snart en av fiendene dukker opp ved siden av deg, får man problemer. Siktet er nemlig urimelig vanskelig å bruke, siden din supersoldats bevegelser er så raskee, at man nærmest kan hære braket, når han bryter lydmuren. Det færer oftest til at man står og vifter frem og tilbake og skyter på alt annet enn det man sikter på.

Mest underholdende med en venn ved siden
Litt morro er det allikevel å hente, hvis man tilkaller forsterkninger i form av en god venn. Ikke at spillet foregår anderledes av den grunn, men man har da en å dele smerten med (og ammunisjonen, skulle man bli lei av å gjennomhulle motstanderne). Multiplayer Cooperative er kanskje ikke den beste måten å gjennomfære spillet på, men underholdende er det jo. Ikke at det overhodet rettferdiggjær et kjæp...

Kill me! Kill me now!
Den eneste delen av spillet, som er verdt pengene, er mellomsekvensene, som får deg til å håpe på mirakler senere i spillet. Dessverre har det ikke smittet av på selve spillet, siden det slett ikke har lykkes å utnytte bare en brækdel av konsollens grafiske og lydmessige krefter. Grafikken er like blek og mangelen på detaljer er lige stor i omgivelsene som på figurerne. Effektene fra våpenet ditt er det eneste som kan vekke en fra den dype sævnen. Heller ikke lydsiden klarer å imponere, der underliggende kommentarer i dårlig kvalitet går hånd i hånd med bakgrunnsmusikken, som er så anonym, at man knapt nok aner den.

Enda et råttent eple
Det store Army Men-treet slipper enda en gang et råttent eple på gressplenen, som utenpå så ut som den perfekte smiskegaven til skolelæreren, men som snarere ender som en kjedelig omgang splatt. Med mindre du våkner opp i morgen og buksene dine plutselig har blitt til gull, så må du holde deg langt vekk fra dette spillet. Ellers kommer du til å angre det så inderlig. Finn heller frem dine gamle plastsoldater fra skuffen og stikk ned i sandkassen. Det er både billigere og morsomere.