Asgard's Wrath 2

Hvor lenge kan du leve på tidligere prestasjoner? Når det gjelder VR, er svaret ganske langt. Hver gang det hevdes at Virtual Reality som konsept er dødt, kontrer vi med "Men hva med Half-Life: Alyx? Astrobot?" To spill som mer eller mindre har båret hele mediets skjebne i altfor mange år nå. Joda, det finnes mange gode VR-titler, som Moss, Beat Sabre, Tetris Effect, Super Hot og så videre, men bortsett fra VR-versjoner av eksisterende storspill som Skyrim, Resident Evil og No Mans Sky, mangler de virkelige helaftens spillene. AAA-titler med et tosifret antall spilletimer som imponerer med omfang, grafikk og lyd. Dette gjelder spesielt Meta.

Mens PC VR og Sony PSVR har sine to flaggskip å falle tilbake på, har det ikke eksistert noe tilsvarende for frittstående headsett, som Meta Quest. De har stort sett måttet nøye seg med glorifiserte tekniske demoer, som riktignok imponerte fra tid til annen i løpet av den korte spilletiden, men med Asgard's Wrath 2 blir det helt annerledes. Vi snakker ikke bare om et av de beste og største VR-spillene som noensinne er utgitt, men også et av de skarpeste rollespilleventyrene jeg har hatt gleden av å spille, uansett format. Det er den nye generasjonens etterlengtede killer-app, og på sikt kan det også være spillet som får flere utviklere til å satse på mediet.

Jeg ble imidlertid litt forundret da jeg startet spillet for første gang. Det fulgte med Meta Quest 3, og det kan sikkert føles litt rart at man velger å legge til en oppfølger til et spill som bare har vært tilgjengelig for PC VR (Oculus Rift) tidligere og dermed sannsynligvis når et helt nytt publikum, men jeg hadde ingen problemer med det. Det er til og med et lite sammendrag i begynnelsen som du kan klikke på hvis du vil. Mest for lore vil jeg si. Dette er ikke en komplisert historie. Finn Loke og beseire ham før han ødelegger universet. Det er alt. Selv tar jeg på meg rollen som en såkalt Cosmic Guardian med mulighet for å adoptere fire forskjellige former for hovedperson, alle med sine egne styrker, svakheter og ikke minst særegenheter, og for å lykkes i mitt edle oppdrag må jeg rekruttere kompetente krigere og hjelpe de egyptiske gudene som er spredt over hele landet.

Å plassere en åpen spillverden i det gamle Egypt har vært en suksessfaktor for mange spillutviklere opp gjennom årene, og Asgard's Wrath 2 fortsetter denne trenden ved å kaste guder og mytologiske skapninger etter meg i en uendelig strøm av tilfredsstillende kamper. Det er litt av en læringskurve, som i de fleste spill, men snart mestrer jeg både sverd og bue og alt imellom, og jeg danser kanskje ikke langs sanddynene med de mest grasiøse skrittene, men jeg føler meg mektig, sterk og klar for hva som helst, og det er det viktigste her. Helt til jeg står ansikt til ansikt med den første sjefen etter bare noen timer. Jeg har sett store sjefer før, men aldri noe lignende, og jeg er absolutt ikke kjepphøy der jeg står og stirrer på en fiende som er så stor at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne å angripe. For å være ærlig vet jeg knapt hvor skapningen begynner og slutter. Et bevinget beist som er så nærme ansiktet mitt at jeg nesten kan kjenne vinden i håret, men jeg må bare gå til angrep og håpe på det beste.

Kampene er raske og dynamiske. Visst kan jeg savne følelsen av ekte tyngde når jeg svinger et sverd eller kaster en øks, men det er ikke et problem med Asgard's Wrath 2, men selve teknologien, den er ikke helt der ennå, og forhåpentligvis kommer det en løsning på det i fremtiden. Men hver duell lever sitt eget liv. Dels fordi de ulike karakterene har sine egne unike våpen og spillestiler, men også fordi jeg står overfor et imponerende stort antall fiender, selv om det dessverre er en del gjentakelser på feil steder, uten at jeg skal røpe noe.

Det blir imidlertid aldri kjedelig å kaste min Leviathan-lignende øks i hodet på et heslig beist og deretter kalle det tilbake for å gjøre dobbelt så mye skade. Det er like tilfredsstillende hver gang, men det er ikke bare kjøtt og poteter heller. Angrep er ofte det beste forsvar, men noen ganger er det å gi full gass ensbetydende med å signere sin egen dødsdom. Det er ikke helt på FromSoftware-nivå når det gjelder vanskelighetsgrad, men det er unektelig utfordrende. Ved å studere motstanderne nøye øker sjansene for å overleve betraktelig. Å parere med sverdet og blokkere med skjoldet har hjulpet meg mange ganger når sanden har blitt rød ved mine sandalkledde føtter. Det som også er gledelig, er at jeg som regel bare møter én eller to fiender om gangen og dermed slipper å svinge vilt rundt i håp om å treffe noe. Selv om tempoet er høyt, får jeg likevel tid til å tenke og planlegge angrep og forsvar.

Nå høres det kanskje ut som om det bare er en eneste lang kampsimulator, men ingenting kunne vært lenger fra sannheten. Det er mye å gjøre og oppdage i Asgard's Wrath 2. Det er ikke en helt åpen spillverden, men det er i nærheten, og den er fylt med gåter som jeg må løse i gudemodus, som er akkurat det det høres ut som. Meg, i en imponerende gudeliknende form. Det er selvfølgelig mange spennende steder å utforske. Alle med sine egne utfordringer. Fra skorpionfylte grotter til Zelda-aktige undervannstempler. Jeg har alltid rekruttene mine til å hjelpe meg, og de er ikke hvem som helst, de kan også ta andre former, men i deres tilfelle er de dyr. Det gjør meg som spiller glad, for jeg kan faktisk ri på dem, og det er ikke bare en opplevelse i seg selv, men også en flott måte å reise gjennom det enorme ørkenlandskapet på. Rollespillelementene er også overraskende dype. Jeg kan fiske, lage mat, jakte på skatter og materialer for å oppgradere våpen og rustning, og når jeg får mine hardt opptjente erfaringspoeng, kan jeg bruke dem på ulike evner for å bli bedre. Jeg kan også velge å oppgradere følgesvennene mine for å gjøre dem enda mer nyttige. Det finnes også fellesskapsarrangementer du kan delta i hvis du er i humør til det.

Asgard's Wrath 2 er en ekstraordinær opplevelse, men den må oppleves. Du må stå der med et virtuelt sverd i hånden og se det med egne øyne. Det er umulig å forklare nøyaktig hvor fantastisk det er, uansett hvor mange superlativer jeg bruker. Det er det største VR-spillet hittil med 60 herlige timer med hovedhistorie og minst det dobbelte hvis du vil gjøre alt, og det vil du. Så snart jeg ble tvunget tilbake til den virkelige verden, ville jeg bare tilbake. Med en gang. Jeg vil ikke være her med vekkerklokke, klesvask, matpakke, nedbetaling av huslån og snømåking. Nei, gi meg sverdet, buen og øksen, så kan jeg bli her for alltid. Det er ikke et perfekt spill. Det er repeterende sekvenser, og enkelte grafiske elementer holder ikke mål, men som VR-spill er det enestående og kunne ha vært enda bedre da det ble utviklet for Meta Quest 2, og jeg kan ikke forestille meg hvor bra det ville ha vært hvis det faktisk hadde blitt utgitt optimalisert for Quest 3.