Assassin's Creed Shadows: Claws of Awaji

For meg er en omfattende DLC ofte en perfekt mulighet til å gå tilbake til et spill. Jeg følte meg ganske mett på Naoe og Yasukes eventyr etter å ha tilbrakt nesten 80 timer med dem - noen dager før utvidelsen ble sluppet, tok jeg en tretimers økt for å "rydde opp" i noen sideoppdrag og utforske noen steder jeg ikke hadde besøkt ennå. Men til tross for dette var jeg fortsatt veldig spent på oppfølgeren. Dagen før lanseringen tok jeg en pause før jeg hoppet rett inn i en opplevelse som til syvende og sist kan beskrives som mer av det samme.

For de som ikke har fullført eventyret og sett rulleteksten, vil jeg advare dere om noen mindre spoilere. Så hvis du planlegger å oppleve slutten av Assassin's Creed Shadow, må du være oppmerksom på at dette er dekket nedenfor.

Når Claws of Awaji begynner, har ninjaen vår et lovende spor etter sin forsvunne mor. Reisen hennes tar henne til Awaji - en øy rett sørvest for hovedkartet. Men før hun kommer dit, krydrer Ubisoft opplevelsen med en bakgrunnshistorie som spilles som et sidescrollende actionspill. Det er et herlig, om enn veldig kort, innslag som jeg skulle ønske utvidelsen kunne ha hatt mer av. For når heltene våre ankommer Awaji, er det ikke mange overraskelser. Joda, det er krydret med noen finurlige ting, som en annerledes bosskamp og noen andre elementer. Men det er ingenting som sjokkerer direkte eller gjør utvidelsen til noe som er vesentlig forskjellig fra det som har gått før.

Den store nyheten er på mange måter Awaji. Det er ikke et stort område når det gjelder overflateareal, men det er et veldig vakkert og underholdende sted å utforske. Hvis du liker å utforske disse åpne verdenene, kan du glede deg over over ti timer med innhold og et veldesignet miljø. Awaji byr på omtrent de samme omgivelsene som det større fastlandet. Men fordi det er i et så konsentrert område, er variasjonen mye mer merkbar. Det er litt som om alle miljøene som var spredt ut over et større område har blitt plassert i et mindre - noe som fungerer veldig bra.

En annen nyhet er våpenet som Naoe får tak i. Staven gir mulighet for en annen type kamp, og er litt kompleks med ulike typer angrep. Selv om kampene i seg selv ikke er radikalt annerledes, skaper tillegget av et nytt element i kampsystemet en annen kjærkommen variasjon.

Så hva tenker jeg når det gjelder underholdning om denne fortsatte opplevelsen? Siden det er mer av det samme, er det ikke slik at det blir verre eller bedre. Jeg liker at historien tar en naturlig fortsettelse. Jeg elsker det nye miljøet. Men mest av alt liker jeg at spillet fortsatt er så visuelt innbydende at opplevelsen blir oppslukende, hovedsakelig fordi jeg ikke kan komme over hvor nydelig dette er grafisk. Årstidene skifter, akkurat som i hovedspillet, og omgivelsene innbyr til mange fantastiske utsikter og utforskning som aldri blir kjedelig bare fordi det er så vakkert.

Det er spesielt én ting i denne utvidelsen som jeg ikke synes fungerer. Hvis noen syntes hovedspillet var litt tomt for action før utvidelsen, er det denne gangen mye flere møter med fiender. Heltene våre blir rett og slett konstant jaget, og en tilsynelatende uskyldig karakter ved siden av veien kan ønske å drepe deg. Det er raid over alt, og når du bruker speiderne dine til å finne neste oppdrag, er det en risiko for økt kamp i det området. Det blir rett og slett en stor kontrast til den fredelige utforskningen som eksisterte før. Nå kan du knapt løpe hundre meter før noen får øye på deg og vil slåss.

Jeg forstår absolutt konseptet med å fylle spillet med mer action. Men det fungerer ikke av et par grunner. For det første resulterer en kamp som regel i at det dukker opp flere vakter, og for det andre foregår kampene på steder som ikke føles helt riktige. Midt i en tilsynelatende fredelig landsby, på vei til det lille huset jeg har som base, var det noen som så meg og ville slåss. Dette endte med at jeg måtte ta meg av et dusin fiender inne i skjulestedet der jeg alltid fant fred i hovedspillet. Det er også litt morsomt at de datastyrte figurene som er på min side ofte bare står stille når det er rent kaos rundt dem.

Frekvensen av disse tilfeldige møtene er altfor høy. Det blir litt slitsomt å måtte løpe vekk igjen og igjen hvis man ikke kan slåss. Siden angrepene også er ment å overraske deg, vet du ikke om en vanlig bymann eller kjøpmann i veikanten er det den først ser ut til å være. Dette kunne selvsagt ha skapt noen spennende og overraskende møter, men de skjer i så stort omfang at det bare blir irriterende til slutt.

Til slutt hadde jeg også ønsket meg en mye mer konsentrert fortsettelse av historien. For etter den lovende begynnelsen ender den opp i nøyaktig samme mal som hovedspillet gjorde da det åpnet seg helt opp. Det var imidlertid langt mer enn det. Når det er et lovende grunnlag for en fortsatt spennende historie, kunne den ha vært strammet opp skikkelig. Nå tar det bare noen timer før utformingen av oppdragene er nøyaktig den samme som de var før avreisen til øya.

Dette resulterer altså hovedsakelig i nye mål som må drepes, noe som skaper nøyaktig samme oppdragsdesign som tidligere. Selv om historien, i likhet med settingen, beveger seg fremover på en mer konsentrert måte, er det fortsatt en repetisjon av hele konseptet. Det er da også det som trekker karakteren min ned et hakk. Det hadde rett og slett vært morsommere om historien hadde vært mye mer kompakt, turt å ta noen svinger og bydd på noen flere overraskelser. I stedet for, som nå, bare å være noe som egentlig kunne, og kanskje burde, ha vært avslutningen på eventyret jeg allerede hadde fullført.