Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
anmeldelser
Assassin's Creed: Unity

Assassin's Creed: Unity

Ubisofts snikmorder slippes løs i den franske revolusjonens Paris i det første Assassin's Creed spillet eksklusivt til de nye konsollene og PC. Hvor nytt føles det egentlig?

Skip

Ubisoft skal ha skryt for deres evne til å levere et nytt og stort Assassin's Creed-spill hvert eneste år. Samtidig burde de fått seg et rapp i bakhodet for deres evne til å levere et nytt og stort Assassin's Creed-spill hvert eneste år. Etter nærmere 30 timer i Assassin's Creed: Unity kan jeg ikke unngå å fantasere om hvordan serien kunne ha vært hvis utviklerne hadde våget å vike fra den nå ekstremt oppbrukte formelen for å gjøre noe radikalt annerledes. Hvor hadde vi stått? Hvordan ville det ha sett ut? Tanken er forførende.

Så våkner jeg fra drømmen, og virkeligheten innhenter meg med minimalt risikovillige produsenter som ikke reiser seg opp og sier: «Nå dropper vi dette. La oss gjøre noe helt nytt!». Det finnes dessverre ikke noen marginer for slik Hollywood-romantiske handlinger i dagens virkelighet. Ikke når det dreier seg om et så stort varemerke som Assassin's Creed. Ikke når det er snakk om utviklingsperioder på fire år og team på over 800 personer. Hvorfor risikere å lage en flopp når man kan følge den trygge formelen som spillere har vist at de liker og vil ha? Det hadde jo blitt for dumt.

Assassin's Creed: Unity

Assassin's Creed: Unity er altså ingen revolusjon - på ingen måte. Det handler om en revolusjon, men spillet er på sitt beste en liten utvikling eller revidering av det vi har holdt på med siden originalspillet i 2007. Jeg tviler på at noen der ute blir sjokkert av dette. Spillet har likevel blitt markedsført som en slags ny begynnelse for serien (ny maskinvare, ny samarbeidsmodus og så videre), men kom igjen. Vi snakker om Ubisoft: selskapet som brukte det samme grunnkonseptet i både Far Cry-serien og Watch Dogs. For mange er det sikkert bare gode nyheter at Unity ikke trår så langt utenfor den trygge stien, men jeg hadde foretrukket litt forandring. Når det er sagt har Assassin's Creed: Unity definitv sine lyspunkter.

Et av seriens høydepunkter har alltid vært de historiske miljøene, og Assassin's Creed: Unity forvalter arven veldig bra. Denne gangen er handlingen satt til Paris under den franske revolusjonen - en ekstremt brutal og turbulent tid for mange franskmenn som hadde sett seg lei på undertrykkelse og høye baguettepriser (sånn omtrent). Blodet flyter i gatene, giljotinen går varm og alle som heter Ludvig XVI ligger tynt an. Med hjelp fra den ekstra kraften i Playstation 4 og Xbox One (og uten tekniske flaskehalser fra den tidligere konsollgenerasjonen) har Ubisoft gjort en utmerket jobb med å gjenskape opprørene, de rasende folkemassene og de økende offentlige henrettelsene. Assassin's Creed har aldri sett så vakkert ut som det gjør her, gatene har aldri vært så fulle av folk og verden har fremfor alt aldri føltes så skitten tidligere.

Assassin's Creed: Unity

De trange brostensgatene er fulle av folk, detaljrikdommen er fantastisk og det er nesten så jeg kjenner lukten av møkk gjennom skjermen, leiren under støvlene og fuktigheten mot huden. Paris anno 1789 er en sliten smeltedigel av skjønnhet og vold - det er en sterk visuell kontrast mellom de fattige og de rike distriktene, og det er en opplevelse å få være der. Mengden figurer på skjermen er også helt vill. Det finnes scener som enkelt plassert Dead Rising 3 i skammekroken. Men Ubisoft har ikke stappet inn 1000 personer i bildet bare fordi de kan, folkemassene er også et nyttig verktøy for spilleren. Dette er faktisk første gang jeg kan tro på at vaktene mister meg av syne i folkehavet. Jeg føler meg som en ekte snikmorder. En kniv i folkemassen. Livsfarlig. Mengden mennesker grafikkmotoren tegner for meg gjør ofte underverker for innlevelsen.

Dessverre punkteres det visuelle ofte av ugjevn bildeoppdatering, bugs, en del lite detaljerte figurmodeller og små detaljer som folks frisyrer som ser helt forferdelige ut. Det ser ut som om de går rundt med en død katt på hodet. Noen bør varsle PETA. Under noen sekvenser begynner også spillet å hakke fryktelig. Mens jeg klatret på innsiden av Notre Dame sank bildeoppdateringen så kraftig at en bildefremviser kunne gjort en bedre jobb. Det samme skjedde unden en bosskamp, noe som var veldig rart siden det bare var oss to uten noen fantastisk bakgrunn.

Assassin's Creed: Unity

Hovedpersonen er Arno Dorian - en passe karismatisk og passe vittig helt som du hverken liker eller misliker, og som du sannsynligvis har glemt så fort du slår av konsollen. Dette er også toneangivende for historien i spillet. Den franske revolusjonen er kjempeinteressant, og spillet bugner av historiske referanser og hendelser som involverer Arno. Vi får blant annet oppleve stormingen av Bastillen og den offentlige halshuggingen av kong Ludvig XVI. Kjente fjes (eller navn) som Napoleon Bonaparte og den frisinnede aristokraten Marquis de Sade stikker også innom.

Samtidig er Arnos egen historie om jakten på sin verges morder og sitt forhold til den varmblodige Elise de la Serre både rotete fortalt og inkonsekvent. Jeg skal ikke avsløre noen detaljer, men husker du scenen i Uncharted 3: Drake's Deception hvor Drake kommer halvdød ut av ørkenen før han plutselig er i sitt livs form når han må hoppe og skyte blant ruinene? Slike slappheter finnes det også i Assassin's Creed: Unitys historie. Etter at rulleteksten kom etter 15 timer og en antiklimatisk slutt var min eneste tanke: Ja, vel?. Synd når det finnes så mye potensial.

Assassin's Creed: Unity

Under den lekre men hakkete overflaten finnes det en del nyheter. Med Assassin's Creed: Unity har utvikleren gått mer mot de to første spillene. Sjøslagene fra forgjengeren er helt borte. Det nærmeste du kommer vann i Unity er en dukkert i Seinen. Fokuset ligger nå på det serien faktisk handler om, nemlig snikmord. Etter de innledende og temmelig enkle oppdragene blir brettdesignet helt åpent, og vanskelighetsgraden stiger merkbart mye. Offeret blir introdusert, og deretter er det egentlig opp til deg hvordan du vil gå frem. Det handler om å vente, planlegge og infiltrere. Hitman møter det første Assassin's Creed, i hvert fall sånn omtrent.

Du får en rekke alternative ruter og forslag for ting du kan gjøre for å ro oppdraget i havn. Ved ett tilfelle kan du eksempelvis hjelpe noen fanger med å flykte, og mens de distraherer vaktene kan du snike deg usett forbi. En annen gang kan du unngå konfrontasjon fullstendig ved å forgifte offerets vin. Det var bare to eksempler, men de viser at utvikleren er inne på noe. Et spill om snikmord skal naturligvis handle om å planlegge og utføre nettopp det - snikmord, altså - og dette lykkes Unity med. Som nevnt tidligere føler jeg meg som en snikmorder i Assassin's Creed: Unity, og det er mer enn jeg kan si om visse andre deler av serien.

Assassin's Creed: Unity
Assassin's Creed: Unity
Assassin's Creed: Unity
Assassin's Creed: Unity
Assassin's Creed: Unity
Assassin's Creed: Unity
Assassin's Creed: Unity
Assassin's Creed: Unity