Asterix at the Olympic Games

Jeg holdt helt seriøst på å spy da jeg så at Asterix at the Olympic Games ankom redaksjonen. Jeg hadde lidd meg gjennom Beijing 2008 og Summer Athletics, og veiva meg gjennom Mario & Sonic at the Olympic Games, og orka knapt flere hundremetere, lengdehopp og stavsprang, men innerst inne visste jeg at jeg måtte anmelde dette også. Og endelig fikk jeg et givende olympisk spill å hygge meg med.

Asterix at the Olympic Games er nemlig et kjempebra spill med høye produksjonsverdier. Det ser meget lekkert ut, det har flott stemmeskuespill, en spennende historie krydret med parodier og popkulturelle referanser, sjarmerende karakterer og et godkjent gameplay. Problemet er bare at det er et kjempebra barnespill på engelsk.

Unger på åtte til kanskje tolv-tretten år syns helt garantert at dette er kanonfett. For det er virkelig et gjennomarbeidet kvalitetsprodukt. Men norske barn mellom åtte og tretten år er sjelden fjellstø i engelsk. Og dermed blir det rimelig raskt uinteressant igjen.

Asterix at the Olympic Games er nemlig ikke et helt ordinært OL-spill, proppet med ulike varianter knappemosende øvelser. Her får du en fin historie om Lovestorix som forelsker seg i prinsesse Irina, og du må selvsagt hjelpe han å vinne prinsessens gunst ved å vinne de olympiske leker. Dette er imidlertid ikke bare bare for det er kun ekte romere som kan delta i lekene. Asterix, Obelix, lille Idéfix og hele deres vesle landsby tilhører selvsagt Gallia. Dermed er det en del byråkrati som må ryddes opp i aller først - byråkrati som enklest lar seg fikse med noen styrkedråper.

Store deler av spillet fungerer altså som et rimelig ordinært tredimensjonalt plattformspill. Løp rundt og smell romere ut av sandalene sine, befri 50 duer, finn alle skjoldene, bank opp flere romere, og løs noen gåter. Innimellom må du slenge deg med i noen kvalifiserende leker for å komme videre, og da gjelder det for eksempel å løpe fortest, slå motstanderen, utføre knappekompinasjoner og kaste deg over mållinja først. Selv om de fleste grenene er veldig tullete, og altfor enkle for litt eldre og mer garvede gamere, byr de på mer underholdning og større variasjon enn de andre olympiske spillene har disket opp med.

Jeg koste meg faktisk godt med dette, helt til jeg kom til den umulige olympiske gren. Det er om å gjøre å denge flere romere enn motstanderen din, innenfor en gitt tidsramme. Små romere gir lite poeng, store og kraftige romere gir masse poeng. Første runde går greit, og semifinalen er også mulig å vinne. Men så kommer finalen. Den feite skotten med rødt hår, kilt og høye strømper er en umenneskelig dengemaskin som sender romere i øst og vest, og drar med seg alle bonusene han kan, og jeg kan ikke annet enn å løpe etter og trykke så hardt og så fort jeg kan. Det går ikke. Jeg har møtt min overmann.

Og der sluttet mitt eventyr mot de olympiske leker. For siden jeg ikke klarte å vinne over denne skotten etter en milliard forsøk fikk jeg heller ikke gå videre i historien. Og dette er selvsagt et alvorlig problem. Jo, jeg kan gå ut i menyen og jukse meg til neste kapittel, men det vil jeg ikke. Jeg vil klare det på redelig vis. Eller så vil jeg gå videre, og heller komme tilbake på et senere tidspunkt, og vise den fregnete møkkamannen hvor skapet skal stå.

Tatt i betraktning at dette er et barnespill, så virker denne skotten ekstremt vanskelig å overvinne, og jeg får et aldri så lite inntrykk av at spillet er ubalansert. Utover det så er dette absolutt et av de beste olympiske spillene i år, men kanskje mer et plattformspill enn en reell konkurrent til for eksempel Beijing 2008.

To ting å huske på her: Det er et knakende bra barnespill, som dessverre er på engelsk. Har du barn som behersker språket, så kjøp for all del dette. Med drop inn/ut coop, kan du helt sømløst og enkelt hoppe inn og spille sammen med poden en halvtime, og så hoppe ut igjen etterpå. Ingen problemer. Hvis ungen ikke er så habil på engelsken ennå ville jeg kanskje sett meg om etter noe annet. Med mindre du er motivert for å sitte å oversette all dialogen.

Merk: Noen av bildene nedenfor er fra Wii-versjonen, mens andre er fra 360-versjonen.