Året er 2020. USA og Russland er midt oppe i en konflikt som har vart de siste seks årene. Samtidig er et korrupt Kina farlig nær ved å slutte seg til russerne da den ondsinnede admiral Cheng akter å styrte regjeringen. Dette vil bety slutten for USA, og for å hindre katastrofen sendes en liten spesialstyrke kalt Tombstone avgårde til Asia for å beskytte den rettmessige og langt mer USA-vennlige lederen Jin Jíe.
Her kommer jeg inn i bildet. I rollen som Sgt. Daniel Recker jobber jeg meg gjennom hele kontinentet. Til fots, med stridsvogn og i båt, mens maskingeværet mitt konstant går varmt. Kinesere og russere dør som fluer, mens troppen min gang på gang overlever mot alle odds. Vi kjemper oss ut av et synkende hangarskip, vi hopper ut av bygninger som kollapser, vi bryter oss ut av et russisk fengsel, vi kjemper en desperat kamp med helikoptre over det åpne hav. Bak hvert rolige øyeblikk venter en ny actionpakket sekvens.
Vi får med andre ord det man kan forvente av historiedelen i et Battlefield-spill. Tung action med innslag av det meste actionsjangeren er kjent for, kombinert med noen smarte men likevel nokså overfladisk snikeseksjoner. Det fungerer som oppvarming for de ekte varene, nemlig flerspilleren. Misforstå meg imidlertid ikke. Det er morsomt å skyte fiender og overleve alle farene, men opplevelsen hadde nytt godt av en sterkere historie og flere nyvinninger. Følelsen av å ha opplevd dette før varte fra første til siste sekund.
Ved mange anledninger fikk jeg muligheten se over et område før det var på tide å angripe. Det gjøres med et par høyteknologiske briller, som kan brukes til å identifisere fienders posisjoner. Basert på dette kan jeg beordre mine medsoldater til å fokusere på spesifikke fiender, men ikke regn med detaljert planlegging á la Ghost Recon: Future Soldier. Straks du gir kommandoen begynner gutta å skyte, og tilbudet fungerer derfor best når du selv er i knipe og trenger en hjelpende hånd.
Det er ikke noe galt med actionspill som dette i utgangspunktet, men jeg merker at jeg har nådd punktet der jeg vil ha noe mer. Det er for lineært og forutsigbart. I snikeseksjonene er det så åpenbart at Dice vil ha meg til å smyge meg opp bak en soldat og ta ham ut med kniven. I neste øyeblikk kjemper jeg så kulene spruter mot 25 nye soldater, som bare dukket opp. Det er plenty av ammunisjon hele veien, og først mot slutten kommer de virkelige utfordringene der jeg faktisk må være litt forsiktig og smart i fremgangsmåten min.
Nå har jeg hatt en negativ tone ganske lenge, jeg innser det. Så la meg klargjøre ved å si at jeg faktisk liker historiedelen i Battlefield 4 totalt sett. Den får jobben gjort og byr på rundt sju timer med bombastisk underholdning. Dessuten er det som nevnt en fin oppvarming til flerspilleren. Hadde de brukt masse tid på dette hadde det tross alt sannsynligvis gått utover flerspilleren, og det vil jeg ikke. Jeg hadde bare ønsket meg litt mer fantasi fra utviklernes side, under reisen på tvers av Asia.
Men nok om det. La oss snakke flerspiller. Denne er nemlig omtrent så solid, episk og storslagen som en flerspiller har mulighet til å være. Dice lyver ikke når de sier at det finnes noe for alle, og man skjønner raskt hvilken enorm innsats de har lagt ned i hver minste detalj i de gigantiske slagene. Valgmulighetene strekker seg fra småting som å feste en lyddemper på pistolen din, til gigantiske avgjørelser som å sprenge en demning og oversvømme hele spillkartet. Alt sammen foregår dessuten med opptil 63 andre personer, i latterlig lekker grafikk, med 60 bilder i sekunder og med et lydbilde som savner motstykke.
Ja når sant skal sies vil ikke spillere som elsker Battlefield bli skuffet denne gangen heller. Snarere tvert imot. Her får du alt du kan ønske deg og mer til. Du har et mylder av våpen å velge mellom, som låses opp etterhvert som du spiller. Disse kan naturligvis også tilpasses til den store gullmedalje. Likevel er balansen ivaretatt ettersom alle våpnene har sine fordeler og ulemper. Det gjelder å finne akkurat ditt favorittvåpen. Det er der ute et sted, det kan du være brennsikker på.
Samtidig er seriens varemerke på plass. Jeg snakker naturligvis om kjøretøyene, som finnes i alle tenkelige varianter og utforminger. Denne gangen har fokuset blitt lagt mest på nye spennende kjøretøy til havs, men man har forsatt stridsvogner, helikoptre og alt man har blitt vant til tilgjengelig.
Ut av startblokka byr grunnspillet på ti ulike kart, som blir tilpasset basert på hvilken modus man velger. Moduser som krever plass, som for eksempel Conquest, Domination og Rush, tar ibruk hele kartet, mens moduser som den nye Defuse-modusen (man skal enten forsvare eller angripe en bombe) utspiller seg på et mer begrenset område.
Felles for alle modusene er imidlertid de ødeleggbare omgivelsene, som er tatt til et helt nytt nivå i Battlefield 4. Her kan man nemlig sprenge bort betydelig mer enn små hus og murvegger. På Floodzone-kartet kan man eksempelvis sprenge en hel dam, og oversvømmelsen som følger gjør båter til et langt bedre transportalternativ enn stridsvogner. Faktisk blir tanksene på dette tidspunktet ubrukelige.
At veiene er blitt til vann fører også til at man må endre taktikkene sine, og det er her mye av Battlefield-magien ligger for min del. Flere ganger da jeg følte meg overmannet i en bygning måtte jeg kaste meg ut i vannet for å unnslippe, kun for å ende opp ansikt til ansikt med en militærbåt og dens dødelige kanoner. Av og til rakk jeg å dukke under overflaten og svømme til sikkerhet. Kanskje til en annen bygning i nærheten, der jeg kunne fiske frem rakettkasteren for å kvitte meg med den hissige båten.
Like magisk blir det riktig nok ikke på Playstation 3 og Xbox 360. Det er ikke til å komme utenom. Spillerne må takle store kutt i grafikken på de avtroppende konsollene og disse har heller ikke støtte for 64 spillere, kun 32.
Uansett hvilken versjon du velger kan du derimot regne med støtte for Commander Mode, som lar deg ta kontroll over slagmarken fra PCen eller et nettbrett. Som Commander har du på mange måter større innflytelse enn de små fotsoldatene, selv om du ikke deltar aktivt nede på bakken. Du har derimot muligheten til å gi ordre og dele ut forsyninger, og du kan avfyre missiler fra den personlige UAV-dronen din. Det er ikke for alle, men modusen har større potensiale enn jeg ville trodd på forhånd, og en dyktig Commander kan ha mye å si for gutta på slagmarken.
Når det gjelder modusene er nevnte Defuse, samt Obliteration, nykommerne denne gangen. I Defuse skal man enten forsvare eller trigge en bombe, og blir man skutt får man ikke respawne før neste runde starter. Modusen er åpenbart et forsøk på å tiltrekke seg spillere som tidligere har foretrukket rask action i Call of Duty-stil, og kartene er dessuten langt mer avgrenset enn i de andre modusene. Likevel er jeg litt usikker på om kartene er designet godt nok for denne typen spilling, da jeg litt for ofte ble overrumplet av spillere som hadde funnet seg et lurt gjemmested.
I Obliteration er også hensikten å få has på bomber, men disse er ikke statisk plassert på kartet. I stedet kjemper et lag på 32 spillere om å frakte bomben til utvalgte punkter (og sprenge stedet i fillebiter), mens de resterende 32 soldatene prøver å stoppe dem. Det var i Obliteration jeg følte mest tilhørighet til laget mitt mens jeg spilte Battlefild 4. Da vi rushet fremover med bomben, alle 32 av oss, mens kulene sprutet rundt både våre og fiendens ører. Det var utrolig fett, ikke minst på grunn av de øredøvende lydeffektene. Lyden er nemlig fremdeles bedre i Battlefield enn i noe annet spill. Vi belønnet Battlefield 3 med prisen for årets beste lyd i 2011 og jeg blir veldig overrasket hvis ikke oppfølgeren får samme pris i år.
Ved siden av lyden fortjener også grafikken å bli nevnt en siste gang. Den er ikke like imponerende som PC-versjonen av BF3 var da BF3 ble sluppet, men det er ikke langt unna. Dice har virkelig presset Frostbite 3-motoren til det ytterste og de har også lagt ned mye blod svette og tårer i designarbeidet. Kontrastrike miljøer som strekker seg fra dype grønne skoger til mørke grotter og ren hvit snø, alt gjenskapt med en imponerende detaljgrad. Særlig Playstation 4-versjonen imponerer. Ikke fordi den er penere enn PC-utgaven, for det er den ikke, men fordi den ligger såpass nært opptil. Dette er første gangen jeg virkelig har følt generasjonsskiftet på kroppen, selv om PC-versjonen er den peneste objektivt sett.
Jeg skulle gjerne fortsatt å skrive om Battlefield 4 i det vide og det brede. Fortelle om hvert eneste kart i detalj, eller legge ut om den timelange duellen mot en annen snikskytter på den andre siden av slagmarken. Men det trengs ikke. Det holder å konstatere at Battlefield 4 leverer den mest polerte og levende opplevelsen i serien hittil. Ingen vil bli skuffet av dette, men mindre man bare er ute etter enspilleropplevelser.