Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Beyond: Two Souls

Beyond: Two Souls

Skaperne av Heavy Rain er tilbake med en overnaturlig thriller hvor liv, død og spørsmålet om den andre siden står i sentrum...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Dersom jeg skal velge ett tematisk stikkord jeg kommer til å sitte igjen med etter spillåret 2013, må det være relasjoner. Man har alltid hatt spill hvor relasjonene mellom spillfigurer har vært en sentral del av spillopplevelsen, men det er få spill som har fremstilt dette like levende og tilgjengelig som årets spill.

I Bioshock Infinite var det forholdet mellom Booker og Elizabeth som satte sitt uforglemmelige preg på spillet. The Last of Us toppet siden dette med relasjonen mellom rollefigurene Joel og Ellie. Og i Beyond: Two Souls er det nok en gang forholdet mellom to figurer som spiller en sentral rolle i spillet, nemlig forholdet mellom Jodie og Aiden.

Beyond: Two Souls
Ellen Page, kjent fra filmer som X-Men, Juno og Inception, spiller hovedrollen Jodie i spillet.

Jodie og Aiden er ikke som folk flest. Aiden er et spøkelsesaktig vesen som har vært knyttet til Jodie så lenge hun kan huske. Dette gjør at Jodie har paranormale evner, noe som selvfølgelig gjør henne både ettertraktet og fryktet. Sentrale amerikanske organer som Department of Paranormal Affairs (DPA) og CIA er på hver sin måte høyst interesserte i Jodie og hennes talenter. Jodie, på sin side, vil helst bare leve et så normalt liv som mulig, og innblanding fra myndighetenes side vil hun i hvert fall ikke høre snakk om.

Dette er en annonse:

Gjennom en historie som hopper frem og tilbake i tid får vi følge Jodies ferd fra barndom til voksen alder, med den naturlige utviklingen i personlighet og syn på verden som dette ofte medfører. Gjennom overgangen fra introvert barn til trassig tenåring til emosjonelt forvirret voksen vil Jodie underveis ta avgjørende valg som får betydning ikke bare for henne, men også for verden rundt henne.

Fortellerteknikken, hvor man episodevis får servert Jodies historie på kryss og tvers i tid, er svært spennende. Hullene som måtte oppstå underveis blir gradvis dekket og oppklart, og det gir spillet en følelse som minner mer om TV-serier enn spill eller film. For dette er et spill hvor historien står i sentrum, og her dekkes tema om liv, død og relasjoner med en oppriktig interesse for spørsmålene rundt dem. At spilmediet benyttes for å fortelle historien blir sekundært. Dette understrekes ikke minst av at store navn som Ellen Page og Willem Dafoe er rekrutterte til spillet for å portrettere henholdsvis Jodie og DPA-forskeren Nathan. Skuespillerne skaper levende og troverdige figurer, noe som er ekstremt viktig for at et slikt spill skal klare å opprettholde spillerens interesse. Jeg føler også behov for å påpeke den eminente musikken til Normand Corbeil og Lorne Balfe, som virkelig makter å sette den rette stemningen til rett tid.

Beyond: Two Souls
Skapningen Aiden gir Jodie flere overnaturlige egenskaper, som å skape et kraftfelt rundt henne for å beskytte mot skade.

Samtidig uteblir de store overraskelsene, de fleste klisjeene inntreffer der man forventer dem, og noen mindre plotthull gjenstår etter den omtrent ti timer lange opplevelsen. Sammenlignet med tidligere titler i år, føler jeg dessuten at Beyond: Two Souls ikke strekker helt til når det gjelder persondynamikk og relasjoner. Det skal presiseres at når det gjelder valg av tematikk og hvordan denne håndteres, finnes det dårligere supernaturale thrillere der ute. Men når rulleteksten går sin gang på skjermen, sitter man likevel igjen og lurer på om dette var det hele. Ikke minst føles slutten både forhastet og i overkant enkel.

Dette er en annonse:

Det er imidlertid ikke bare slutten som gir denne følelsen. Flere av spillets elementer oppfattes som stive, utdaterte eller rett og slett plagsomme. Og trolig kunne flere av dem vært unngått dersom David Cage og Quantic Dream hadde valgt et annet medium enn nettopp spill.

Jeg tenker ikke da kun på grafikken, selv om grafikkstandarden sett bort fra ansiktsanimasjonene ikke skiller seg nevneverdig ut. Spillets klart svakeste punkt er heller det elendige kontrollsystemet. Ettersom man som regel ikke har mulighet til å justere tempoet på Jodie, må man tilbakelegge det meste av avstandene i spillet i rolig gange. Ikke bare er tempoet lavt, men selve bevegelsene føles ofte seige og gir deg følelsen av å forsøke å gå under vann. Dette setter ikke bare en stopper for eventuell utforskning (noe det uansett er lite mulighet for i spillet), men gjør at det er unødvendig tungvint å skulle snu seg eller gå tilbake. Den ekstreme bruken av quick time-sekvenser, svært begrenset kamerakontroll og behovet for at man detaljstyrer den minste av Jodies bevegelser gjør heller ikke saken bedre.

Beyond: Two Souls
"Hvem har puttet Black Hawk Down inn i det emosjonelle thrillerspillet mitt?"

Som en slags kompensasjon for det ellers rolige og stive tempoet, har man valgt å inkludere et kapittel hvor Jodie på oppdrag av CIA må infiltrere en fiendebase. Det formelig oser av inspirasjon fra Metal Gear Solid- og Splinter Cell-spillene, men med elendig kamerakontroll og ytterst begrenset bevegelsesfrihet er dette et snikeoppdrag vi helst skulle vært foruten.

Å kontrollere Aiden i den åndelige sfæren er ikke stort lettere, og beveger man seg litt feil her er resultatet ofte at man blir så desorientert at man må begynne på nytt igjen. En interessant funksjon er muligheten for å kontrollere Aiden ved hjelp av en app til Android og iOS, noe som åpner for samarbeid med en spiller som er mer vant til å spille på mobilen enn på en PS3-kontroller. Men kontrolloppsettet er tungvint, enten man bruker mobil eller en tradisjonell håndkontroll.

Fordelen med å spille som Aiden er at man kan manipulere gjenstander i den menneskelige sfæren til å bevege seg eller lignende. Ulempen er at det ofte er ytterst begrenset hva du kan manipulere og når. Eksempelvis er det bare noen fiender som kan kveles, uten at det gis noen god forklaring på hvorfor. Dette føles ikke bare gammeldags, men bryter også med illusjonen om valgfrihet.

For vi kommer ikke unna spørsmålet om valgfrihet når vi snakker om spill fra David Cage. Hans forrige spill, Heavy Rain, skapte nesten spillhistorie med sitt filmatiske preg, samtidig som at spillet åpnet for stor valgfrihet med tanke på hvordan historien skulle utspille seg. Valgene dine fikk reelle konsekvenser for historiens utfall, og to gjennomspillinger av spillet kunne utarte seg svært forskjellig. I Beyond: Two Souls får man visse muligheter til å velge, men som regel får valgene små konsekvenser for historien. Man kan sammenligne det med en malebok: Det er sikkert kjekt nok å fargelegge ferdige tegninger for noen, men de som er vant med å tegne mer fritt vil føle det som et hinder snarere enn en glede. Valgene man foretar med Jodie har liten faktisk konsekvens, og oppfattes derfor mer som et forsøk på å skape illusjonen av frihet enn som betydningsfulle valg man bør tenke nøye gjennom på forhånd.

Beyond: Two Souls
Amerikanske myndigheter er svært interesserte i Jodie og Aiden. Interessen er imidlertid ensidig...

Beyond: Two Souls er et spill som forsøker å tøye grensene for hvordan vi oppfatter spill og hvordan spill kan benyttes som fortellerteknisk verktøy, og er sånn sett verdt å sjekke ut. Det endelige resultatet er imidlertid en blandet opplevelse som mest av alt ødelegges av et elendig kontrolloppsett, kunstige valg og forutsigbare klisjeer, som skaper en helhet som ikke svarer til forventningene.

06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Godt skuespillervalg, spennende tematikk, imponerende lydspor, interessant fortellerteknikk, og muligheten for å spille med mobilen.
-
Stivt og gammeldags kontrollsystem, lite frihet, få overraskelser i historien og imponerer ikke visuelt sett.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • LesMiserable
    Heavy Rain var et spill som traff meg. Til tross for sine feil, som de enorme plothullene som var lette å få øye på og det tungvinte... 5/10
  • Dr Madnar Petrovich
    Spill kan være så mangt, men tv-spill kategorien er mer snever. Hva er det vi anser som et tv-spill, og hva bør et tv-spill inneholde?... 4/10

Relaterte tekster

4
Beyond: Two SoulsScore

Beyond: Two Souls

ANMELDELSE. Skrevet av Eirik Hyldbakk Furu

Eirik har igjen dratt på eventyr med to sjelefrender. Var pengene verdt gjenforeningen, eller hadde det holdt med én tur?

Beyond: Two SoulsScore

Beyond: Two Souls

ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Skaperne av Heavy Rain er tilbake med en overnaturlig thriller hvor liv, død og spørsmålet om den andre siden står i sentrum...



Loading next content