Hvis du ennå ikke har spilt den første delen av Burial at Sea og samtidig vet at du er hyperallergisk mot spoilere, så gjør du lurt i å vente med å lese videre inntil du har fått unnagjort nettopp det.
Så var det endelig på tide å sy sammen Bioshock-historien etter skaperens ønske, det vil altså si Ken Levine som har lagt ned Irrational-studioet for å begynne med blanke ark. Alle som har spilt den første episoden i Burial at Sea husker helt sikkert hvordan Booker DeWitt blir drept i en skikkelig twist. Likevel er ingenting som man forventer når episode to begynner et sted i Paris - med Elizabeth i hovedrollen.
Det er vanskelig ikke å skulle avsløre for mye, men la oss si at det dukker opp flere gamle kjente når eventyret siden fortsetter i Rapture. Til forskjell fra i den første delen av Burial at Sea, så har nyhetsverdien i å oppleve den mektige undervannsbyen i 1080p og med maksimal detaljrikdom forsvunnet litt, og jeg får ikke den samme wow-opplevelsen når jeg kaster meg ut på nye oppdrag.
Dessuten merker man at grafikkmotoren begynner å dra på årene. Siden forrige høst har som kjent de nye konsollene blitt sluppet, og Bioshock Infinite-teknikken som ikke var banebrytende da den kom engang begynner å vise tegn på aldring. Lyssettingen er fortsatt veldig bra, og den blir brukt på en effektfull måte. Men, omgivelsene er sparsomme, fattige på teksturer og unødvendig kantete. Heldigvis veies dette opp av det makeløse designet som får meg til å stoppe flere ganger, kun for å absorbere atmosfæren.
Elizabeth er svakere enn Booker, og hun må benytte seg av stille våpen og sniking - noe som fungerer overraskende bra.
Ettersom vi spiller med den svakere Elizabeth denne gangen, har vi flere nye triks på lur for å holde oss i live. Det mest åpenbare er stealth, eller sniking om du vil. Vi får tidlig en plasmid som lar oss se gjennom vegger for å finne ut hvor fiendene befinner seg, i tillegg til en musestille armbrøst. Det å gå gjennom vann eller over knust glass lager mye støy, og det fører til at man må spille Bioshock på en ny måte. Dette er noe jeg virkelig setter pris på, men det føles som om Irrationalbare rekker å vise frem potensialet i dette siden eventyret bare varer i omtrent tre timer. I tillegg får man ganske raskt et bredt utvalg av skytevåpen og andre plasmider.
Uansett, mens det varer er det et nytt Bioshock jeg spiller hvor jeg kan snike meg gjennom ventilasjonsanlegg for å komme bak fienden, bruke omgivelsene for snike meg innpå intetanende ofre og våpen lar meg snikmyrde motstanderne. Etter den første timen faller derimot tempoet betraktelig. Kampene blir mer gjentagende, og transportetappene desto flere. Ken Levine har nemlig veldig mye historie han vil formidle, og det merkes.
Spillverdens kanskje vanskeligste fiende kunne ikke holde seg unna denne gangen heller, og det er vi glade for.
Det blir litt mange huller som skal fylles der jeg i nesten to timer lytter til dialogen eller lydopptak for å få en forståelse av hvordan alt henger sammen. Nå skal det sies at det på ingen måte er en dårlig historie. Faktisk er det en av de mest velskrevne jeg har opplevd i spillsammenheng. Jeg drister meg til å påstå at den holder en så høy klasse og er så gjennomtenkt at den tar spillmediet til et nytt nivå. Det er jo litt dette vi har blitt vant til fra Ken Levine.
Nettopp dette gjør det litt vanskelig å anmelde den avsluttende delen av Burial at Sea. På den ene siden har jeg et spill hvis grafikk ikke holder mål lenger rent teknisk, og som så langt serverer seriens svakeste action. Samtidig overrasker historien hele tiden, noen ganger sjokkerer den og den byr på utallige aha-opplevelser. Dette er verdt mye i min bok, og når alt kommer til alt er jeg fornøyd med slutten på Bioshock-sagaen. Jeg skriver slutten, vel vitende om at det kommer til å slippes flere spill i serien, men da blir det uten Ken Levines innblanding og sannsynligvis uten en historie som virkelig tar oss med storm.
Akkurat som i den første episoden av Burial at Sea er det mye mørkere stemning enn i Bioshock Infinite.
Jeg hadde likevel virkelig ønsket at alle disse gode ideene som tydeligvis lå igjen til Burial at Sea kunne resultert i et skikkelig fullprisspill. For med et mer utviklet gameplay, bedre tempoendringer i all action og færre lyttesekvenser kunne dette blitt høydepunktet i Bioshock-serien. Resultatet føles til tross for åpenbare kvaliteter ikke som den enestående avslutningen som det burde ha blitt.
