Blades of Fire

For kort tid siden fikk jeg sjansen til å dra ned til en liten by i Sør-England for å sjekke ut AA-darlingen MercurySteams brølende nye God of War/Souls-inspirerte Blades of Fire. Til tross for navnet trodde jeg ikke helt at disse bladene var varme nok til å imponere meg ennå, og jeg er fortsatt ikke sikker på at de er det nå etter å ha fordypet meg i mitt gjennomgangseksemplar av spillet.

Blades of Fire Spillet foregår i en verden der en ond heks har blitt dronning. Det første hun gjør med sin regjeringstid er ikke å øke skattene eller forby moro, men i stedet kaster hun en trolldom som bare tillater de som er lojale mot henne å bruke stål. Resten av landets våpen er laget av stein, med unntak av sverdene til helten vår, Aran de Lira, takket være en spesiell brennende hammer som gjør at han kan smi sine egne våpen.

Premisset og verdenen i Blades of Fire er unik nok til at det skiller seg ut fra andre Soulslikes vi har sett opp gjennom årene. Hver av dem trenger sin egen USP, ellers vil de altfor lett komme til kort sammenlignet med spillene de har hentet inspirasjon fra. I tillegg til konseptet med våpen som en begrenset ressurs (de går i stykker, men du lager nye), har Blades of Fire også en del av spillet som er dedikert til å smi disse våpnene.

Ved å bruke forskjellig stål, tømmer og ved å velge de ulike skaftene, klingene og skjeftene, lager du et våpen som kan føles unikt for deg, før du hamrer det ut og slår på det mørke stålet med hammeren din til det matcher krittkonturen av våpenet så godt det lar seg gjøre. Dette er egentlig mer enn et minispill, for det er en viktig del av det å spille Blades of Fire, men selv om det er friskt og nyskapende i en periode, kan det være vanskelig å se hva de ulike stålene og treslagene gjør, bortsett fra å få tallene dine til å gå opp eller ned. Når du har smidd et våpen én gang, kan du også bare hoppe over smeddelen og lage det i nøyaktig samme kvalitet igjen. Dette effektiviserer prosessen, men det setter også et spørsmålstegn ved hvor viktig og morsomt det er å gå gjennom prosessen med å måtte lage hvert eneste våpen selv.

Variasjon i våpen og kamp er en av de virkelig sterke sidene ved Blades of Fire. Når du har skaffet deg minst ett av hver våpentype - noe som i seg selv kan være litt av et slit - vil du kunne se alle de forskjellige kombinasjonene og måtene du kan bruke dem på, takket være at det finnes fire forskjellige angrepsknapper. Forskjellige fiender krever også forskjellige skadetyper for å oppheve effektiviteten til panseret deres, så du trenger aldri å holde deg til ett våpen, i hvert fall ikke i teorien. Der kampen ikke helt treffer merket, er i spillet av det. Inngangene er veldig responsive, men likevel føles det aldri som om du kan få en skikkelig rytme. Takket være utholdenhetssystemet og fiender som restituerer seg raskt etter å ha blitt truffet, kan du i beste fall få inn et par slag før du må blokkere eller ta en tilfeldig sving. Dette vil ikke være tilfelle for alles tid med Blades of Fire. Å lese demoinntrykkene er nok til å se at det er en viss tilfredshet med kampen. Jeg kunne bare ikke finne noe som gjenskaper det beste av fantasy-action eller Soulslikes.

Det ser ut til å være litt av en splittet personlighet når det gjelder Blades of Fire, også. Fra ambolthvilepunktene, kartene som åpner for flere stier og snarveier jo mer du utforsker, og andre faktorer er det tydelig at de tidlige Souls-spillene har inspirert mye, og likevel føles resten av spillet mer beslektet med noe som en Black Myth: Wukong eller God of War, bare med den Souls-stilen. I FromSoftware-spillene er det din egen skyld hvis du blir omringet, og du er nesten garantert dømt til å dø. I Blades of Fire får du massevis av fiender kastet etter deg, men uten følelsen av at du er tøff nok til å ta dem alle på en gang. Kanskje er denne splittelsen tydeligst i historien.

Bortsett fra en kort mellomsekvens i begynnelsen av spillet, er det i stor grad opp til deg å oppdage historien til Blades of Fire. På den ene siden skaper det en god følelse av mystikk rundt verden, slik at du kan oppdage den bit for bit sammen med følgesvennen Adso. På den annen side kan det ende opp med at spillet føles ganske vektløst i narrativ forstand. Jeg er ikke helt sikker på om jeg gidder å utforske det neste fangehullet, traske gjennom den neste bølgen av fiender som slår meg tilbake så snart jeg slår dem i hodet med en hammer, hvis jeg ikke vet hvorfor jeg gjør det. Selv gjennom dialogen med følgesvennen din får du ofte bare det som føles som ganske distanserte beskrivelser av steder eller personer. Selv når heltene våre slenger inn en og annen mening, er det ofte ganske enkelt. Aran kommenterer om han liker noen, hva hans neste mål er.

Jeg burde nok ha tatt det som et tegn da jeg umiddelbart koblet Arans utseende til hovedpersonen i Ride to Hell: Retribution at jeg ikke ville få den dypeste karakteren her. Jeg liker mange av de menneskelige karakterdesignene i Blades of Fire, og elsker monstrene, men synes karakterene i seg selv er ganske inkonsekvente. Aran er et godt eksempel. I det ene øyeblikket er han en praktisk talt stum, stoisk muskelmann, og i det neste er han en vittig fyr som spøker midt i en kamp. Det samme gjelder for mange av karakterene. Det kan til tider føles som om det var en kamp mellom å gjøre spillet til en mørkere fantasy og en mer Pratchett-inspirert verden av innfall. Det er skurrende, og den konstante vekslingen tok meg ut av Blades of Fire akkurat da jeg begynte å nyte ett aspekt av det. Stemmeskuespillerne gjør sitt beste, men dialogen er en stor synder i Blades of Fire. Noen replikker føles bare ikke som om en person ville sagt dem, og andre gjentas så ofte etter hvert som du utforsker et nivå at det kan drive en mot galskap. Jeg husker fortsatt skrikene fra et spesielt irriterende barn fra veldig tidlig i spillet.

Den gjentatte dialogen kan bli spesielt frustrerende når du sporer bakover eller slynger deg gjennom spillets kart, da jeg til tider ble forvirret av nivådesignet. Spillet lærer deg én ting, for så å bytte den ut med en annen. For eksempel, veldig tidlig på Crimson Fort, ble både meg og en annen redaktør stumped av det samme punktet angående en skjult sti og en nøkkel for å komme videre i hovedhistorien. Inntil da kunne man få nøkler fra spesielt sterke soldater, så man skulle tro at man trengte en lignende nøkkel for å komme videre, ikke sant? Nei, du må slå gjennom en vegg bak den låste døren, for den nøkkelen får du senere i det nivået. Selv om miljøene er visuelt veldig skarpe, ser de så like ut noen steder at det kan bli vanskelig bare å fortsette med hovedstien. Det er nivådesignet fra de tidlige Souls-spillene, men uten noe av det man har lært i løpet av det drøye tiåret som har gått siden.

Til tross for klager er kjernen i Blades of Fire fortsatt varm, med nok individualitet og moro i sjefskampene til å forhindre at den trenger å bli smidd på nytt. Det er imidlertid vanskelig å riste av seg følelsen av at hvis litt mer fokus ble lagt på et hvilket som helst element i spillet, kunne det ha blitt veldig bra. Den sammensatte blandingen av å være et kampfokusert, historietungt Souls-lignende spill som baserer seg på å knuse og lage våpen, føles som om det var et forsøk på å få inn så mange nøkkelord som mulig uten å polere dem nok til å skinne.