Blue Dragon

Enda et nytt rollespill som har vært ute i Japan i snart et år. Enda et erketypisk japansk spill fra selskapet som skal prøve å gi Microsoft fotfeste i Japan. Enda et nytt spill hvor et knippe drittunger skal redde verden og universet fra ondskapen og den sikre undergang, enda et nytt spill med naive og lettere tilbakestående karakterer. Og vi elsker det.

Hironobu Sakaguchi er i vinden for tiden. Endelig blir Blue Dragon lansert på engelsk, Lost Odyssey nærmer seg utgivelse, og mannen bak geniale spill som Final Fantasy og Vagrant Story har lovet oss mer info fra kommende Cry On i løpet av høsten. Dette blir en god høst for alle som er glade i japanske rollespill.

Blue Dragon har vært ute i Japan i snart et år, og for en gangs skyld, og utrolig nok så lanseres spillet samtidig her i det kalde nord som i USA. Sånn skal det gjøres, det er godt å se at Microsoft tar det europeiske markedet på alvor.

Jeg må ærlig inrømme at jeg både gledet og gruet meg til å fyre opp spillet fførste gang. Jeg vet at Mistwalker stort sett leverer varene, men jeg begynner også å gå litt lei av den japanske trenden med små barn som skal redde verden. Det appellerer sikkert til haugevis av japanske kids, men jeg lengter litt etter den tøffe, voksne helten man faktisk føler har mulighet til å gjøre nye nytte for seg ondskapens verden. Heldigvis ble all tvil blåst til side allerede etter den første halvtimen, og man er umiddelbart hekta på historien.

Man starter opp med tre karakterer: Shu, som er slåsskjempen, Jiro, den sterkeste magikeren og kvinnelige Kluke, som prøver å roe ned de to gutta, samtidig som hun er en bra helbreder. Andre karakterer vil også være spillbare underveis, blant annet en utrolig irriterende liten fyr som bare danser og skriker. Ganske umiddelbart blir man introdusert for spillets hovedfiende, Nene, en passe gærn gammel fyr i en svevende stol. De første timene av Blue Dragon er ganske lineære, og fungerer mest for å få historien i gang, samtidig som man kan bli kjent med våpen, magi, ens egne demoner og kampsystemet.

Slåssing i Blue Dragon er en fryd. For det første er det ikke lagt opp til "random battles", og du kan utmerket godt velge å styre unna en fiende hvis du har annet å gjøre. Samtidig er det en fryd å lære seg og bruke de forskjellige demonene, dragene og minotaurene man har til rådighet. Alle med sine helt egne angrep, og gjennom hele spillet får man stadig tilgang til mer snadder som gjør at man aldri går lei. På grunn av at man hele tiden kan velge om man vil kaste seg inn i kamp eller ikke, har man også bedre mulighet til å sørge for å ikke bli stående fast i en bossfight. La monsteret være alene, ta ti minutter på slagmarken mot andre lettere fiender, og vips du tar han med en arm på ryggen.

Til tross for at karakterene i Blue Dragon er barn av den litt naive sorten, så er samspillet mellom dem, og måten forholdet dem i mellom utvikler seg på strålende skrevet. Litt kjørlighet, litt rivalisering, vennskap som settes på prøve, humor - ja, alle elementer som tenkes kan. Historien skifter helt retning når du minst venter det, Sakaguchi har virkelig skrevet noe som kunne vært gitt ut i bokform, og karakterene driver historien fremover med stil.

Grafikken i spillet er rett og slett noe av det lekreste vi har sett. Ikke på samme måte som i for eksempel Gears of War, men vakkert, tegnefilmaktig, stemningsfullt, meget variert, og musikken gjør det hele komplett gjennom et velfungerende dynamisk system. Det er noen områder som er så stemningsfulle at man rett og slett ikke vil videre. Filmklippene er supre, og gjør mye for å gjøre samspillet mellom de tre vennene til en troverdig historie man lever seg inn i.

Det er en enorm dybde, historie og spillmoro å gi seg i kast med i Blue Dragon. Det kommer tross alt på hele tre DVDer, og det er ikke filmklippene som tar opp plass. Det er alle detaljene og den nesten endeløse spillopplevelsen man får servert. Av ypperste klasse. Med unntak av opplæringen helt i starten finnes det ikke et kjedelig øyeblikk. Det er alltid noe som skjer, og du kan være trygg på at rundt neste hjøre så tar historien en helt ny vending. Det er så tydelig at dette spillet er laget av noen med forkjærlighet for det de driver med, og som samtidig behersker fortellerkunst til fingerspissene.

Rollespill av den japanske sorten blir rett og slett ikke bedre enn dette, og jeg kan med hånden på hjertet si at dette er et spill som både beveger, underholder, får deg til å le og sørger for lange våkenetter. Det er et mesterverk man ikke klarer å legge fra seg. Da skal jeg heller kunne leve med de små barna som redder verden, mens vi venter på machohelten i Lost Odyssey så lenge.