Brink

Det begynner med et valg. Save or escape? Redde The Ark eller stikke av? Til slutt bestemmer jeg meg for å legge beina på nakken, mest av alt fordi jeg har lyst til å spille som de vidløftige medlemmene av motstandsbevegelsen. De med rustne hjemmelagde våpen og rufsete uniformer. Historien ruller i gang, jeg får se et filmklipp med Brother Chen som smatter dovent på en sigar, før han sier: Folkens. Vi må stikke.

Jeg bretter opp armene, tar et grep om håndkontrollen og smekker på hodetelefonene - på tide å la avtrykkerfingeren gå varm i Splash Damages actionspill. Forventningene har for min del vært høye, og etter en lansering som opprinnelig skulle skje for ett år siden, har en viss utålmodighet gjort sitt inntog. Innen den første kulen hviner får jeg sysle med en trivelig figurskaper. Dette er en stor del av spillet, hvor jeg får tilpasse min kriger ned til minste detalj (om jeg ikke vil lage en kvinnelig figur, det er av en eller annen grunn umulig).

Jeg velger en figur med ungt utseende og acne-arr, selv om det er vanskelig å motstå Glasgow Smile-looken, som med sitt brede glis mest av alt minner om Jokeren fra Batman. Her får man velge mellom én av tre kroppstyper, men da erfaringspoengene mine ligger på null får jeg kun velge medium. Etter noen timers spilling kan jeg heldigvis velge de øvrige to: den tyngste flink til å bære store våpen, den lille flink til å sprette rundt og overrumple motstanderen.

Det er lett å bli sittende med figurskapere, men nå er vi jo her først og fremst for å krige. Slagmarken er The Ark, en Waterworld-liknende verden der ressursproblematikk har ført til interne konflikter og allmenn uro. Historien virker til å begynne med riktig ambisiøs, og de to fraksjonene er troverdige. Vel inne i spillet er det likevel bare pang-pang og lagarbeid som gjelder.

"Brink can be complex", advares jeg i den første lasteskjermen. Gradvis opplæring via ett oppdrag om gangen må til for å få grep om opplegget, tydeligvis. Til tross for advarselen oppleves det meste som smidig sammensnekret: her lenkes enkelt- og flerspillerdelen sømløst, mens reisen mot å forbedre figuren din er relativt lettfattelig. Det man muligens kan bli overveldet av i løpet av de første oppdragene er vrimlet av med- og motspillere, sideoppdragene og egenskapene til Brinks ulike klasser.

Du kan spille som soldat, sanitet, ingeniør og spesialagent: ganske stereotype klasser som burde være gjenkjennelig for enhver med erfaring i Battlefield eller World of Warcraft. Soldaten har alltid godt med ammunisjon, feltlegen kan hele seg selv og andre, ingeniøren kan "buffe" sine kameraters våpen og den snikende spesialagenten har mulighet til å kle seg ut som fienden for å utføre lumske bakhold. Alle trenger alle, og den som samarbeider best vil gå av med seieren.

Vel ute på slagmarken skal du beskjeftes med hoved- og sideoppdrag som veksler under kampens hete. I et nivå som utspiller seg på en sliten brygge med forlatte skip og rustne containere, skal den ene falanksen for eksempel først sprenge en barrikade og deretter ta kontroll over en løftekran. En rakettsilo må så overvåkes for å hindre fienden i å avfyre disse. Dette setter tungtveiende krav til samarbeid: soldatene må rydde vei for ingeniørene som skal aktivere kranen, på samme tid som feltlegene må sørge for å holde gruppen i live.

I skrivende stund merker jeg at spesialagentene ikke fikk plass i forrige avsnitt. Det er det en grunn til. Visst, ulike kart krever ulik lagoppsetning, men akkurat denne klassen føles ganske anonym. Spesialagentene er den klassen jeg har brukt minst, rett og slett. Da jeg prøvde Brink på et Bethesda-arrangement for en stund tilbake var det ytterst få av den mannssterke journalistgruppen på 30 som valgte å bruke spesialagent - noe som viste seg å være en god indikator på hvordan Brink utspilte seg på nett etter lansering. "None of you are playing Operative!", sa en av Bethesdas representanter etter et overblikk av spillseansen. Nei, kanskje fordi vi har lyst til å gjøre noe nyttig!

Uansett, Brink er best når alle går på akkord med hverandre, når alle bruker egenskapene sine og når alle er en brikke i det store puslespillet. Å løpe rundt som feltlege og kaste om seg med sprøyter til lagkameratene sine er like tilfredsstillende som å avfyre kilovis av ammunisjon fra en mitraljøse i soldatskikkelse. Med tanke på at Splash Damages online-CV, er det ikke rart at flerspiller mot menneskelig motstand er Brinks fremste kvalitet.

Med det sagt har engasjementet fra både meg og mine medspillere vært mindre enn i andre LAN-runder, i andre spill. De øyeblikkene når folk hoier eller banner over komiske dødsfall var urovekkende få, og jeg tror den beste målestokken for spill som dette er hvor sugen man er på fortsette når man har dødd. For min del har det vært 50-50 om jeg stormet tilbake i krigen med glede eller sukk.

Krigskaoset skildres heller ikke godt i enkeltspiller (selv om spillmodiene henger tett sammen). Å løpe rundt som den eneste menneskelige soldaten er enkelt og greit ikke morsomt. Det største problemet er lagkameratene. De løper rundt som hodeløse høns, ligger spredd overalt som hjelpeløse kebaber, hvilket gjør det vanskelig å skille dem fra alle andre på slagmarken. All nerve forsvinner når motstanderne er roboter, i tillegg til at oppdragene fort blir altfor enkle. Brink er laget for å spilles med kompiser, da helst 15 stykk.

Det finnes derimot noen andre enkeltspillerutfordringer om du er sulten på mer erfaringspoeng. I en modus som kalles Challenges har man ulike utfordringer for den ensomme ulv, for eksempel Parkour This, en Mirror's Edge-liknende sekvens hvor du skal hoppe og klatre mellom esker for å nå forskjellige kontrollpunkter innen en viss tid. I Tower Defence, en annen modus, skal du forsvare en posisjon mot bølger av fiender. Bonuspoeng deles ut for hodeskudd, så her lønner det seg å sikte godt.

Konklusjon
Jeg hadde høye forhåpninger til Brink. Jeg likte tanken på en hybrid mellom Battlefield, Borderlands og Mirror's Edge. The Ark virket å være en heftig slagmark og den litt pønker-aktige stilen appellerte til meg. Og jada: flere av forventningene innfris, Brink leverer mye av det utviklerne lovet. Dessverre når det aldri helt opp til de største konkurrentene, til tross for å by på en del velfungerende nyvinninger. Moro om man er flere, men ikke det morsomste.