Brothers: A Tale of Two Sons

Brothers: A tale of Two Sons er utviklet av svenske Starbreeze, og kommer først på Xbox Live Arcade. Senere vil det også være å finne på Steam og Playstation Network. Det finner sted i et nordiskinspirert fantasiland, og starter med en ung mann og et barn som løfter sin syke far opp på en båre og frakter ham til landsbylegen. Tilstanden hans er alvorlig, og legen må be de to guttene om hjelp. Han gir dem en pergamentrull med bilde av livets tre på toppen av verden, det eneste som kan redde faren deres.

Ingenting av dette blir forklart. Figurene i Brothers snakker tullespråk og det eneste vi forstår av fortellingen kommer gjennom gestikulering og kontekst. Vi forstår at de to guttene er brødre, og at den syke mannen er faren deres. Vi forstår at de leter etter noe. Vi kan også lese mye inn kroppsspråket og måten guttene forholder seg til hverandre. Lillebroren leker og tuller ofte, men idet vi må krysse en elv viser det seg at han har vannskrekk. Storebroren prøver å være voksen, men den litt desperate måten han viser frem tegningen av treet til folk han møter avslører hvordan han egentlig har det.

Historiefortellingen i Brothers er helt fantastisk. Selv om ingenting blir sagt gjennom hele spillet, får vi likevel et veldig bra inntrykk av alle figurene vi møter. Spesielt gjelder dette de to brødrene. Bruken av tullespråk og kroppsspråk er så godt gjennomført at det ikke hindrer fortellingen i det hele tatt.

Lydsporet og det visuelle blir også brukt aktivt for å skape atmosfære i historien. I begynnelsen er alt lyst og optimistisk, men etter hvert blir stemningen dyster og maler et bilde av et land med dype arr. Brødrene møter på mange ødelagte liv, og selv om der er noen lyspunkt i reisen, møter de flest tragiske skjebner. En sekvens hvor brødrene må finne veien gjennom en fersk slagmark er spesielt uhyggelig. Historien hadde klørne sine i meg og fengslet meg gjennom hele spillet, og den fikk det til å knyte seg i magen min.

Brothers: A Tale of Two Sons er en forferdelig gripende spillopplevelse, men spillet er ikke fritt for problemer. Det har høyt fokus på samarbeid og oppgaveløsning, men gåtene er ofte ganske enkle og følger det samme mønsteret gjennom hele spillet. Å skulle løse en gåte for å komme seg videre blir dermed aldri en utfordring, men en plikt man må utføre.

Kontrollene kan også ofte bli kaotiske. Storebror styres av venstre spak og venstre skulderknapp, og lillebror av tilsvarende på høyre side. Som oftest går det bra å styre dem samtidig, men hvis brødrene bytter plass på skjermen blir det helt umulig. Jeg trykker begge spakene til høyre, og så plutselig beveger de seg mot venstre. Jeg tar spakene innover for å få dem nærmere, men istedet løper de fra hverandre. Det ble utrolig frustrerende, og eneste måten å holde kontrollene stabile var å sørge for at hver bror holdt seg på sin side av skjermen.

Jeg syns også det er helt uforståelig at dette spillet ikke har en sammarbeidsmodus. Det er jo skapt for å spilles med en venn, eller en bror for den sakens skyld.

Brothers: A Tale of Two Sons tilbyr en hjerteskjærende historie fortalt på en filmatisk måte. Du vil bli overrasket over hvor voksne og alvorlige temaer spillet behandler, og uten at noe som helst blir sagt vil du få et sterkt inntrykk av en levende verden. Grafikken er enkel samtidig som den er pen, og musikken setter alltid riktig stemning.

Det er synd at Brothers er så kort, for jeg kunne virkelig tenkt meg å oppleve mer. Verdenen er fantastisk, og føles som en blandig av Fable, Ico og Journey. Jeg savner også muligheten til å kunne påvirke historien. Det er alltid skuffende i slike spill å vite at uansett hva jeg gjorde kunne ikke utfallet blitt noe annet. Slutten kom brått på, og jeg ble sittende igjen med en klump fra halsen og helt ned i magen. Men slik er livet, og slik er Brothers: A Tale of Two Sons.

Det har blitt spekulert i at at Brothers kan bli det neste Journey, men jeg er ikke så sikker. Til tross for en veldig sofistikert historie, så er Brothers en ganske alminnelig spillopplevelse. Det bryter ingen normer og endrer ikke vår oppfatning av spillmediet. Jeg anbefaler det på det sterkeste, og håper folk klarer å nyte historien uten å bli forstyrret av kontrollene, men ikke forvent at Brothers skal være Journey. Spill det på dets egne premisser, men ha et lommetørkle i nærheten til de tristeste delene.