Call of Cthulhu: Dark Corners of the Earth

Arkham sinnsykehus, 1922. De sinnssyke sleper seg opp og ned gangene. De klorer på veggene. De hyler høyt. Du er der du også og du klarer ikke mer. Og med dagboka di i hånden klatrer du opp på en krakk, fester løkka rundt halsen og strammer til. Call of Cthulhu beskriver effektene av sitt gameplay som følger: resulterer i hallusinasjoner, panikkanfall, paranoia, og mer! De sier det er en vanesak.

Når jeg tenker meg om har jeg alltid likt lyset bedre enn mørket, og når sant skal sies er jeg ikke så tøff når det kommer til spill med skrekk og gru. Jeg er ikke av den typen tøff som drar konsollen ned i kjelleren, slår av alle lysene og setter det nye skrekkspillet i med et smil om munnen. Jeg er mer den typen som skrur på et ekstra lys og setter meg så langt fra skjermen som mulig, før jeg strekker meg fram og slår på med storetåa. Det gjorde jeg denne gangen også. Hjertet banket som bare det likevel.

Call of Cthulhu tar deg med tilbake 6 og et halvt år før ditt selvmord på sinnsykehuset. Du er privatdetektiv Jack Walters og har blitt tilkalt av politiet til et øde hus i Akham der en kult i skuddveksling med politiet har spurt etter ditt nærvær. Hva i all verden er din tilknytning til disse syke menneskene, og hva vil de med deg? Du går inn i huset og ned i kjelleren og de synene som møter deg der vil prege ditt sinn for alltid.

6 år fram i tid. Etter å ha vært vitne til hendelsene i kjelleren den kvelden ble du mentalt ustabil og diagnostisert schizofren. Hva skjedde egentlig den kvelden i Arkham? En telefonsamtale fra en fremmed, og et oppdrag om å finne en forsvunnet mann setter deg på sporet. Du drar til byen Innsmouth, der de ikke liker fremmede og vokter godt om sine hemmeligheter.

Selve historien er basert på en roman med samme navn av H.P. Lovecraft, en forfatter kalt det 21. århundres mester av gotisk fiksjon. Eventyr/actionsjangeren og skrekksjangeren møtes i Call of Cthulhu, og kombinasjonen er vellykket. Byen Innsmouth er mørk, dyster, og klarer å formidle en stemning som gjør at du skulle ønske du også bare hadde det ekstra lyset du kunne slå på hjemme i stua.

Miljøene er mørke og dystre og det er ingen informasjon på selve skjermen når du spiller, noe som gir en realistisk opplevelse. Menyen byr på et inventory der du ser en oversikt over hva du har med deg av pistoler, ledetråder, og bandasjer (som du kan bruke akkurat der det gjør mest vondt på kroppen). Kontrollen byr på løping, sikting, skyting og hopping som alle må mestres i spillets mest intense deler. Den byr også på sniking og kravling som du må benytte deg av der du varsomt beveger deg rundt i gatene og sniker i smug for å unngå å bli oppdaget, vel vitende at du ikke er velkommen.

Det er ingenting som roper frykt mer enn følelsen av å bli jaget, og en av spillets sterkeste element er fluktscenene. Du løper for livet fra gale sjøfolk med kniver, hopper ut vinduer og mellom hus, og blokkerer dører i ren dødsfrykt. Og det føles helt bort til håndkontrollen, som vibrerer på de mest intense stedene i spillet. Call of Cthulhu har et tema som fungerer godt. Jack Walters blir svimmel, hører stemmer, og får panikkangst hvis du ikke passer på hva han blir utsatt for av de meste morbide inntrykkene. Det tar for seg menneskepsyken, og hvor langt den kan strekkes før den setter opp stengsler mot omverdenen. Hvor mye kan man være vitne til før sinnet lukkes og skaper alternative sannheter og verdener?

Skrekken er til å ta og føle på, og da verken grafikk eller lyd er noe å rope hurra over er de fortsatt godt til stede og lager en god og skummel stemning. Hvis du liker denne typen spill (og har sterke nerver) bør du absolutt ta følge med Jack Walters til byen Innsmouth, og videre inn i hans forskrudde sinn. Er du derimot blant de som helst liker solskinnsdager med småfugler som kvitrer i trærne, bør du styre unna. Og hvis du likevel velger å prøve deg, fraskriver undertegnede seg herved alt ansvar vedrørende din mentale tilstand. Tør du?