Call of Duty 4: Modern Warfare

Etter to fantastiske Call of Duty-spill trakk Infinity Ward seg tilbake. Treyarch tok i stedet over roret og ga ut Call of Duty 3. Ikke noe dårlig spill det, men det var tydelig at noe manglet. Dette noe er Infinity Wards fullstendig sinnssyke fingerspissfølelse for hvordan man best formidler digital krig. I Call of Duty 4 er Infinity Ward tilbake, og denne gangen har de til og med overgått sin egen høye standard.

Call of Duty 4 starter som alle andre deler i serien med et kort treningsoppdrag for at man kjapt skal lære seg spillkontrollene og gjøre seg kjent med nye funksjoner slik som å fire seg ned avsatser med tau. En kort og konsis introduksjon med andre ord, før spillet drar i gang på alvor der du som grønnskolling i den legendariske britiske innsatsstyrken SAS skal borde et enormt frakteskip til havs.

Fra øyeblikket der man en stormfull natt firer seg ned fra helikopter på det enorme skipsdekket til rulletekstene begynner å snegle seg over skjermen, klarer jeg ikke å trekke pusten. Call of Duty 4 er nemlig så vanvittig proppfullt av høyoktan superkvalitetsaction at man knapt tror sine egne øyne. Akkurat når man tror man har sett alt, overrasker Infinity Ward med en om mulig enda mer sanseløst imponerende scene som bare slår deg helt ut.

Hoveddelen av handlingen dreier seg om den russiske ultranasjonalisten Zakhaev som gjennom tvilsomme metoder gjenskaper Sovjetunionen. Dette kan verken USA eller Storbritannia akseptere, noe som igjen fører til at Zakhaev starter en enorm konflikt i Midtøsten med hjelp av sin allierte Al-Asad. På denne måten håper Zakhaev å kunne avlede begge supermaktenes oppmerksomhet.

Call of Duty 4 er imponerende variert med store, vidstrakte baner lagt til tvilsomme land i Øst-Europa eller Midtøsten. Med nøyaktig detaljrikhet har Infinity Ward virkelig fanget følelsen av å faktisk befinne seg på stedene, og kampene i Midtøsten går gjennom trange basarer, enorme bueganger, klesbutikker, slakterier med arabiske skilter samt en helt utrolig mengde søppel, kronet bare av moskeer og sønderskutte hus i bakgrunnen. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene og ved flere anledninger har jeg nesten sluttet å spille for bare å gå omkring og dra inn atmosfæren og grafikken som er like teknisk imponerende som den er designmessig briljant.

Akkurat like imponerende er de mer raidlignende ekspedisjonene man gjør til Russland, der det ofte handler om å slå ut spesielle hus eller å lete etter en nøkkelperson. Med små, men smarte midler mates man med en skikkelig varierende spillbarhet som gjør at Call of Duty 4 aldri føles ensformig. Ett eksempel er en parkour-lignende jakt der man løper etter en viktig person som flykter ubevæpnet til fots, og som må tas levende. Et annet er et tilbakeblikk på et superhemmelig oppdrag i Tsjernobyl 15 år tidligere. I løpet av sistnevnte oppdrag er man kamuflert så godt at man nesten mister det medfølgende befalet dersom man tar blikket fra ham, samt at man hele tiden må passe seg for radioaktivitet. Enestående heftig og spennende.

Call of Duty 4 fortsetter å briljere når du er ferdig med selve historien og vil kverke andre spillere verden over online. Avhengig av hva du velger å spille som, gis du våpen og utrustning som passer med yrket ditt. Etter et stort nok antall kamper får man til og med skape egne klasser der man virkelig kan skreddersy sin egen figur med både våpen, kamuflasje og egenskaper. En favoritt for meg ble ekstra beskyttelse, slik at man faller sammen uten å dø når man blir skutt.

På den måten kan jeg fortsette å kjempe noen sekunder og kanskje rekke å drepe han som skjøt meg før jeg selv dør av blodmangel. Alt i Call of Duty 4: Modern Warfare imponerer slik at man nesten mister pusten. Dette er militærporno på sitt absolutt beste, og hver eneste del i spillet er minst ett hakk bedre enn noe annet militærspill. Du må ikke gå glipp av Call of Duty 4: Modern Warfare.

Så enkelt er det bare.