Castlevania: Lords of Shadow - Mirror of Fate

Med alle stortitlene vi har fått og kan vente oss videre i vår, er det fort gjort å glemme at også 3DS har mange lovende titler i vente: Monster Hunter 3 Ultimate, Luigi's Mansion 2, Fire Emblem: Awakening og Lego City Undercover: The Chase Begins, bare for å nevne noen. Og dersom vi skal ta tempen ut ifra det første av vårens storspill til konsollen, har vi mye godt å se frem til. Castlevania: Lords of Shadow - Mirror of Fate leverer nemlig solid underholdning fra start til slutt.

Alle som har spilt Castlevania: Lords of Shadow fra 2010 har muligens en svak erindring av at det gikk ikke så altfor godt med helten Gabriel Belmont (er man blant dem som hopper rett til 3DS-spillet, tar det uansett ikke lang tid før du skjønner akkurat dette). Den tidligere monsterjegeren har selv ikledd seg rollen som sjefsmonsteret, ingen ringere enn Dracula selv. Med baken trygt plantet på en mørk og dyster trone i et guffent slott sitter så Dracula med ikke rent lite bitterhet og hat overfor lysets brorskap og deres allierte. Siden vampyrslott som regel er tomme og stusselige greier og det ikke er stort å finne på, blir det Draculas favoritthobby å terrorisere og angripe brorskapet med sine onde hærstyrker. Det Gabriel-Dracula derimot ikke vet, er at han slettes ikke er den siste Belmont. Alt er dermed duket for et aldri så lite familieoppgjør som går på tvers av hele tre generasjoner: Dracula på den ene siden, og sønnen Trevor Belmont og hans sønn Simon på den andre.

Historiemessig tas vi altså med så langt som 57 år etter hendelsene i Castlevania: Lords of Shadow, og Mirror of Fate tjener også som en bro videre til det kommende Lords of Shadow 2 som er ventet i nærmeste fremtid. Det er likevel fullt mulig å nyte Mirror of Fate som en selvstendig tittel, og ettersom Castlevania: Lords of Shadow var en omstart av Castlevania-serien behøver man ikke engang å ha spilt noen gamle titler i serien for å få utbytte av tittelen. Likevel er det ikke et selvfølge at spillet skulle være lett tilgjengelig for førstegangsspillere, og at Mirror of Fate lykkes på denne fronten skal Konami og Mercury Steam ha ros for.

I motsetning til den tredimensjonale forgjengeren er Mirror of Fate forbeholdt to dimensjoner, noe vi sist så med Castlevania: Order of Ecclesia fra 2009. Og jammen har det skjedd saker og ting siden den gang, ikke minst når det kommer til det visuelle. Spanske Mercury Steam klarer tydelig å beholde Lords of Shadow-preget, samtidig som at de ser ut til å presse maskinvaren for det den klarer av grafikkytelse. Ikke minst er bakgrunnene svært vakre å se på, og kommer til sin fulle rett med 3D-effekten på. Det hele avløses med animerte mellomsekvenser, som med sin spesielle stil skaper et minst like vakkert avbrekk i spillopplevelsen.

Glem trepåler, armbrøster og den slags tull: Det ultimate vampyrjegervåpenet er en kjettingpisk.

I likhet med Nintendos elskede serie Metroid er de todimensjonale Castlevania-spillene preget av utforskning, slåssing, tilegning av stadig bedre og sterkere våpen og egenskap, samt en god del tilbakevending til gamle trakter for å finne passasjer og områder man ikke kunne komme frem til tidligere. Dette finner du også i Mirror of Fate, og på berøringsskjermen har du til enhver tid muligheten til å skrive notater for å minne deg på hvor du må dra tilbake igjen senere i spillet. Men backtracking-delen er av betraktelig mindre og utfordrende art enn jeg skulle ønske meg, og i motsetning til klassikere som Super Metroid blir det aldri spesielt utfordrende.

Mangelen på utfordringer er en av de store svakhetene i Mirror of Fate. Fiendebildet er heldigvis rikt og variert, og skaper gode temposkifter underveis. Det er likevel sjelden man sliter med kampene, og selv bossene er langt fra like vanskelige som man skulle tro, dersom man ser bort fra Quick Time-hendelsene utviklerne har valgt å slenge inn i spillet (til tross for at fenomenet er én av denne spillgenerasjonens største forbannelser). Nå kan jo dette selvsagt skyldes at kontrollsystemet i spillet sitter som støpt, og at spillet tilbyr deg en balansert porsjon med nevenyttige komboer underveis. Men når også de få puslegåtene i spillet heller ikke krever for mye av de små grå, må man bare erkjenne fakta: Spillet er for lett.

In your face, Batman!

Dette hindrer likevel ikke spillet fra å være en stemningsfull opplevelse man koser seg med de åtte timene det varer. Atmosfæren har alt det som hører med for en skikkelig vampyrhistorie: Mørke slott, monstre, flust av levende lys (rart det der, med tanke på at vampyrer tross alt er sårbare for ild), gufne gravplasser og ikke minst stemningsriktig musikk. Bare synd at musikken varierer så lite så den gjør, for man går fort lei.

Har du savnet å slenge rundt med pisken i jakten på blodtørstige beist er det ingen grunn til å styre unna. Castlevania: Lords of Shadow - Mirror of Fate er kanskje litt i det letteste laget, men stemningen, grafikken og den gode spillmekanikken veier mer enn nok opp for dette. Det er atter en gang på tide å vise Dracula at det verken er Van Helsing, Ghostbusters eller Buffy som er vampyrenes største skrekk, men en viss slekt ved navn Belmont.