Den japanske "cute-em-up"-serien Cotton har gjort comeback de siste årene, og det siste skuddet på stammen flyr inn på alskens konsoller i disse tider. Selv har jeg ikke rørt serien siden Super Famicom-varianten Märchen Adventure Cotton 100% (fra 1994), og du hellige jul for et salig kaos Cotton Fantasy er i forhold.
Det er lett å forstå hvorfor flesteparten av disse titlene aldri kom utenfor Japan, all den tid dette omtrent er så klassisk japansk-absurd det kan få blitt. Sannsynligheten er stor for at du som faktisk gidder å lese denne smørja av en anmeldelse ikke er spesielt godt kjent med denne serien. I korte trekk er det en klassisk shoot-em-up sett fra siden, ikke helt ulikt slagere som R-Type eller Darius, hvor det gjelder å kvitte seg med flest mulig slemminger som dukker opp på skjermen. Dryss på litt japansk absurditet og krydder, og voilá!
Cotton Fantasy: Superlative Night Dreams. Jeg skal ikke en gang gå inn på hva undertittelen i det hele tatt skal bety, for dette går langt over min hjernekapasitet. Success, som står bak disse spillene, må ha tilgang til rimelig suspekte stoffer med rask virketid. De fleste spill av denne typen har ikke behov for noen bakgrunnshistorie, men her har vi så klart lagt alt til rette for slikt.
Alle shoot-em-ups med respekt for seg selv livnæres av totalt kaos.
Den søte heksa Cotton er bestandig på jakt etter godterier, nærmere bestemt noe som kalles willows. Hun får hjelp av en fe, og reiser rundt i hele Fairyland på søken etter disse. Det er elendig skrevet, og jeg mistenker igjen at noen har gått bananas med pillebrettet før påbegynt arbeidsdag. Det hele er så utenfor og absurd at det faktisk blir både fnisverdig og sjarmerende, samtidig som at det er så håpløst dårlig at jeg nesten ikke forstår at det er verdt å ha. Alt er forøvrig stemmelagt på japansk (men tekstet på engelsk, med unntak av skrålet som blir ropt under selve spillingen), og det er umulig for meg å ha noen formening om kvaliteten på dette utover at jeg synes at det er slitsomt å høre på i lengden. Engelsk tale er ikke et alternativ, men det går an å slå av volumet på stemmene, så det er da noe.
Så gjelder det da altså å manøvrere henne gjennom en rekke forskjellige brett og skyte ned alskens drager, enøyde flyvemonstre og svevende sverd. Alt raser inn på skjermen i et voldsomt tempo, samtidig som at oppgraderingskrystaller, magi og bomber fyker rundt. På høyere vanskelighetsgrad blir det enda mer kaos, noe som burde tiltale de barskeste av oss. Ved å plukke opp nok krystaller øker man nivået på våpenet samtidig som at man kan blåse av gårde et magisk skudd som mer eller mindre rydder skjermen.
Av og til dukker det opp noen bonusbrett som byr på galskap som går i en annen retning.
Det store problemet for meg er at det er et ubegrenset antall med continues etter at man har dødd nok ganger. Da starter man samme plass man døde sist, alt av våpen blir kjørt til maksnivå, og poengsummen blir satt til null. Dermed er det ingen voldsom nedtur å ryke på en smell, all den tid det ikke er noen konsekvenser annet enn en dårlig plassering på online-ranken. Samtidig gjør dette at spillet føles kortere enn det nødvendigvis trenger å være. La oss være ærlige, Cotton Fantasy er ikke spesielt langt - i hvert fall ikke når du ikke kan dø.
De andre figurene har andre angrepsmønstre, og på høyere vanskelighetsgrad regner det kuler etter at fienden er skutt.
Jeg liker derimot at man kan velge mellom en rekke forskjellige hekser, alle med sine spesielle egenskaper som gjør at man må forholde seg annerledes til spillet. Samtidig kan man selv velge hvilken rekkefølge man vil ta brettene i. Det er også noe småtteri som kan låses opp, uten at dette nødvendigvis øker gjenspillbarheten i noen særlig grad.
Grafikken føles litt livløs og billig ut, men musikken er passende og tidvis ganske kul. Kontrollen er så simpel og klassisk som den kan få blitt, og fungerer helt utmerket.
La meg stolt presentere min favorittfiende gjennom tidene: Den flygende hammerhaien!
Alt i alt er ikke Cotton Fantasy: Superlative Night Dreams noe videre mesterverk, men det er helt grei underholdning. Det er ingenting her som oser av ypperste kvalitet, samtidig som at historien er en smørje ulikt alt annet. Eksisterende fans av serien vil helt sikkert finne noe glede i dette spillet, men jeg må innrømme at jeg ikke føler at jeg er helt i målgruppeblinken. For meg blir det litt for simpelt og enkelt, og dersom jeg ønsker å spille en shoot-em-up, vil jeg nok heller dra fram Darius.