Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Crackdown 2

Crackdown 2

Jeg var ikke en av de som lovpriste Crackdown da det kom ut. Jeg spilte det, syntes det var helt ok, og var i grunn ferdig med det etter første gjennomkjøring. Det er ikke nødvendigvis negativt. Det betyr bare at Ruffian Games hadde litt å rette på i oppfølgeren, og jeg var virkelig spent på å se hva som hadde endret seg i Pacific City siden den gang. Uheldigvis var det ikke store forandringen å spore.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det har gått ti år siden forrige gang vi besøkte Pacific City. Siden da har Ruffian Games bestemt seg for å erstatte bandene og skurkene med terrorister og mutanter som et resultat av agent Catalina Thornes mislykkede eksperimenter på forgjengerens forskningssenter. Mutantene styrer byen med jernhånd på nattetid, og menger seg i gigantiske flokker med umettelig destruksjonslyst. Det er anarkiet som råder, da byrået i tillegg skal bekjempe den kjempemessige terroristorganisasjonen The Cell.

Du får velge utseende, skytevåpen og fremkomstmiddel med en gang, da du samtidig velger en vanskelighetsgrad som strekker seg fra Fragile til Psychotic. Til å begynne med blir du satt gjennom en lærekurve for å få inn kampmekanikken, mens du også får en forsmak på terroristene og mutantene som venter på deg utenfor. Piece of cake.

Det første som møter meg i Pacific City er kaos, kaos og enda mer kaos. Biler er veltet over, pistolskudd skingrer mellom veggene og befolkningen løper for harde livet. Mutanter og terrorister dissekerer og flår uskyldige forbigående, og som nyrekruttert agent er det opp til deg å redde den lille æren Pacific City har igjen.

Men allerede fra starten er ikke det en særlig vanskelig oppgave. Til tross for dine begrensede ferdigheter kan du uten problemer tre inn i bilen og massemassakrere mutantflokker, og det er tilsynelatende enkelt å snike seg vekk fra en flokk på 300 av dem på nattetid. Enten er jeg Ola Supermann Nordmann, eller så er mutantene brødhoder av en annen dimensjon. Greit nok at zombier/mutanter/troll generelt er fremstilt som blodtørste skapninger som bare slår, men jeg har vanskelig for å tro at en nyrekruttert agent kan hoppe vekk fra en krise så problemfritt.

Dette er en annonse:

I det store og det hele er det ikke mange utfordringer som venter meg i Pacific City. Så fort du er kjent med kampmekanikken kan du pløye frem som du selv ønsker, være det seg med en annen spiller over Xbox Live eller alene. Selv om du løper sakte, hopper lavt og skyter upresist i begynnelsen er det ikke mange hindre å overvinne, og blir det krise står det alltid gasstønner og bensintanker parat ved sidelinjen.

Det hjelper heller ikke å ha en plagsom sjef på radioen 24 timer i døgnet. Han kveler deg med instruksjoner, bemerkninger og Achievement-beropelser (Achievement-beropelser er ikke noe å klage over Line, red. Anm.) om det går mer enn ett minutt uten skyting, i tillegg til å smelle inn objektivpåminnelser med jevne mellomrom. Opptil flere ganger får jeg kjeft for å ikke ville samle på lyddagbøker, som bare er der som et supplement til det som allerede er en dårlig presentert historie. For jeg får ikke vite hva vi driver med eller hvorfor vi gjør det i åpningssekvensen; det blir jeg fortalt gjennom haugevis av radiodialoger og lyddagbøker. På den måten blir ikke dagbøkene valgfrie, og jeg mister momentant lysten til å finne ut mer om Pacific City.

Som agent har du fem felt å forbedre deg på. Du har hastighet/fleksibilitet, skyting, kjøring, takling av eksplosiver og slåssing. Ved å samle opp Agility Orbs, som er spredd 500 steder over Pacific City, blir du gradvis bedre, og jakten på disse er intet annet enn tidkrevende og til en viss grad underholdende. Tidkrevende fordi det er så ufattelig mange av dem, men underholdende fordi du virkelig får se hvor mye du forbedrer deg. Du går fra å være en spire til en kampmaskin på 300 kilo, og det er unektelig morsomt å hoppe 20 meter rett opp i lufta.

Dessverre forblir følelsen av uovervinnelighet gjennom resten av spillet. Når du prøver progresjonsbaserte titler vil du gjerne ha nye, vanskelige hindre å takle, men i Crackdown 2 blir det pinlig få av dem etter hvert. Så fort du er på høyeste nivå innenfor de fem feltene er du rett og slett overlegen dine fiender, og vanskegraden taper seg betraktelig. Integrert i spillet er også en automatisk helbreding, så om du løper bak en stolpe er du som regel kjapp og frisk igjen på null komma niks. Ikke akkurat utfordrende.

Dette er en annonse:

Ruffian Games ville nok gjort lurt i å variere oppdragsmaterialet litt. Pacific City er preget av repeterende slåsskamper og skytedueller, mens strukturen på oppdragene ofte er lik. Jeg vet alltid hva som venter meg på nattetid, og jeg er fullt klar over hva jeg må passe på i dagslys. Det er mutantflokker rundt midnatt og terroristgrupper på morgenkvisten, mens jeg svinser og svanser i forskjellige retninger ved middagstid for å skru på kraftstasjoner. Til sammen skal tre kraftstasjoner skrus på for å detonere en bombe med direkte sollys i en spesifikk mutantleir, og dette må gjøres flere ganger i løpet av spillets gang. "Very nice work, agent. Nice work, INDEED!" gjalles over radioen bare jeg stiller meg på en tilkoblingsbryter, og det er først da det rykker litt i munnvika. Hvis det var så enkelt å få gode tilbakemeldinger i det virkelige liv ville jeg også blitt agent.

Ved siden av Agility Orbs har du også Renegade Orbs. Disse brukes til å forbedre kjøreegenskapene dine, og fyker av sted i et umenneskelig tempo. Det skal sies at jeg er verken god eller glad i racingspill, så jeg valgte ofte å droppe jakten på disse om det ble for tidkrevende. Men jeg forstod kjapt at det ofte var verdt tiden det tok, da de virkelig løftet opp evnene dine til et nytt nivå.

Grafisk er det ikke en gigantisk forskjell fra forgjengeren. Det er mer tegneserieinspirert, og mye mørkere enn før. Det er faktisk så mørkt til tider at det er irriterende, og da hjelper det ikke akkurat at den manuelle kamerastyringen sjangler som en full mann fra indre Toten. På nattetid er det snakk om total mangel på oversikt, og det skal vanskelig gjøres å finne veien ut av kaia om du sitter fast i en bunkers.

Men over til det Ruffian Games faktisk har gjort riktig. Oppdragsstrukturen er lagt opp så du kan få hjelp av andre Xbox Live-medlemmer, og du kan ofte velge om du vil gjøre det alene eller med hjelp. Når du spiller sammen med noen får du rom til å leke og gjøre akkurat hva du vil hele tiden, og det er vel strengt tatt ikke en følelse som burde forblitt med flerspilleren.

Ved siden av dette er det også fire forskjellige arenamoduser, der opptil ti spillere kan bli med i kampene. Ingen av disse er spektakulært utførte eller revolusjonerende, men de er underholdende og holder mål. I lengden er det vel det som teller.

Konklusjon:
Dessverre holder ikke selve spillet mål for min del. Det er verken håpløst eller forferdelig, men det er definitivt ikke fantastisk. Ruffian Games har skrenket inn og forenklet det som kunne vært et utfordrende og progresjonsbasert spill, og har holdt seg til de trygge rammene fra forgjengeren. De reddes i stor grad av den svært gode flerspillerdelen, som utvilsomt vil få kjørt seg i løpet av de neste månedene. Men det er ikke nok. Litt mindre hjelp og litt mer kunstig intelligens på fiendene neste gang, så er vi nok i mål. I alle fall nesten.

Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
Crackdown 2
06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Bra onlinemuligheter, Co-op, Agility Orbs rocker
-
Dårlige kameravinkler, lite variasjon, skrall historie, rotete fremstilling
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

En annens mening

Kristian Nymoen
Jeg er noe mer positiv til Crackdown 2 enn Line. Faktisk ble jeg ganske hektet på den enkle og overfladiske spillprogresjonen i starten. De forenklede rollespill-elementene som bygger opp agenten er ganske geniale, og det er like kult å gjenomføre en brekksladd som forbedrer kjøreegenskapene dine, som et luftig svev over hustak mot en deilig grønn running tilfredsstiller - og bygger opp egenskapene dine. Mesterlig! Dessverre blir dette spillelementet som i utgangspunktet fungerer bra ødelagt av kleint vissvass. Iblant kan det være en sann plage å bestige en byggning, ettersom gripepunktene ikke alltid er så lett å se. Noen ganger kan man holde seg fast i vinduer, andre ganger ikke - forstå det den som kan. Og i tillegg bidrar et elendig kamerasystem med å skape frustrasjon under de mange klatresekvensene. Noen ganger kan det til og med være vanskelig å finne kamper eller mål som ifølge kartet skal være rett ved posisjonen din. Synd med disse frustrerende småfeilene for Crackdown 2 er på sitt beste en vanedannende, underholdende spillopplevelse. 7/10

Relaterte tekster

Crackdown 2Score

Crackdown 2

ANMELDELSE. Skrevet av Line Fauchald

Line har banket opp mutanter, terrorister og brukt superkrefter til å opprettholde lov og orden i Pacific City. Les anmeldelsen...

6
- Crackdown-serien er viktig for oss

- Crackdown-serien er viktig for oss

NYHET. Skrevet av Morten Bækkelund

Et nytt spill i Crackdown-serien var en tittel mange hadde tro på i forkant av E3-messen forrige uke, først og fremst fordi seriens logo var synlig da Microsoft viste...

Crackdown vs Crackdown 2

Crackdown vs Crackdown 2

NYHET. Skrevet av Kristian Nymoen

På spørsmålet om hvilket av Crackdown-spillene som ser mest snasent ut, melder vi pass. Istedenfor lar vi dere, Gamereactors lesere, avgjøre hvilket av spillene som ser best ut...



Loading next content